Anmeldelsen var signert
Jon Refsdal Moe, Morgenbladets teaterkommentator og kritiker.
Han åpner med et paukeslag av et sitat av Erwin Piscator, det politiske fotballtstadionteatrets ideolog på 20-tallet, om “Teatret, denne flyktigste av alle kunstarter, som mer enn noen annen kunstart er henvist til å fastholdes av ordet ” De neste 20 spaltecentimeter dykker inn i refleksjonen “teatret som den mest ubrukelige av alle kunstarter, fordi den dyrker øyeblikk som går i oppløsning. Og derfor vil navn som Evreinov, Copeau og Meyerhold aldri bli mer enn historiske skygger, inntil litteraturen igjen finner det for godt å hente dem frem.”
Men hva har dette med boken jeg har skrevet å gjøre, hvor disse svært forskjellige teaterprofilene overhodet ikke er nevnt? Som en relativt selektiv leser forventer jeg at en bokanmelder prøver å skissere hva som er bokens prosjekt og å gå inn i dette med minst ett åpent øye.
En bok, og særlig fagbøker, er tross alt en stor satsning både fra forfatterens og forlagets side, så leseren bør kjenne seg trygg på at bokanmelderen har lest boken uten å bruke hurtigspoleren eller la sine egne prosjekter sperre for gangsynet. Om vedkommende også er teateranmelder bør det stilles ekstra store krav til dømmekraft og integritet i forhold til “øyeblikk som går i oppløsning”.
Refsdal Moes tekst får særlig energi når han kritiserer forfatteren for uhemmet å sitere fra Eugenio Barbas Land of Ashes and Diamonds, som omhandler Barbas opphold i Polen 1960-63. Dette er en bok det norske folk åpenbart kan inn og ut. Det hadde kanskje her vært på sin plass om Jon Refsdal Moe hadde gjort rede for at han selv har skrevet hovedoppgave i teatervitenskap om Odin Teatret.
Hva som står i Kjære Jens, kjære Eugenios øvrige kapitler avfeies med et gjesp, for Refsdal Moe bringer denne boken lite nytt om Odin Teatret, og "hva enten Kvamme har rett eller ikke i de kulturpolitiske påstandene som kommer til å dominere bokens siste kapitler, oppleves de som irrelevante for en leser som er ute etter å vite mer om dynamikken mellom Bjørneboe og Barba."
Det er altså totalt uinteressant for Morgenbladets anmelder om Kvamme har rett eller ikke i sine påstander i forhold til nyere norsk motkulturs historie, og Refsdal Moes konklusjon er en trompetsats en Aida verdig: “Viktig utgivelse, men uviktig bok!” Dette er en setning man får lyst til å gi til en av Dag Solstads gymnaslærere som emne for stiloppgaven: Hva mener anmelderen med dette utsagnet? Grei ut.
Da Buster Keaton møtte Samuel Beckett etter å ha lest hans filmmanus Play, tilbød den da tilårskomne pokerspilleren Beckett å pynte på manus litt, han syntes det var noe grunnleggende som manglet. For Buster Keaton startet et drama alltid med et menneske med et problem som ble verre og verre inntil det toppet seg og problemet fant sin løsning. Jon Refsdal Moes problem er klart fra første anslag: Han kunne ha skrevet en mye viktigere bok selv.
Jens Bjørneboe og Eugenio Barba var to menn med sterke kunstneriske visjoner og motstridende drivkrefter. De møttes noen øyeblikk, før de forsvant inn i sine mangefasetterte og altoppslukende prosjekter. Den ene klarte å “sosialisere sitt opprør” på en måte som har gjort den lille danske provinsbyen Holstebro til en blomstrende kulturby. Den andre kjempet som en Don Quijote mot det norske samfunns kulturfiendtlighet, mangel på empati og massive arroganse fra folk i godt oppvarmede jobber i forhold til kunstnere, fengselsfugler, eller de som en gang møtte en snubletråd.
Når Refsdal Moe i ingressen skriver at boken “lider under diagnosen den selv stiller: Fraværet av scenekunstkritikk i Norge”, må det betegnes som en freudiansk glipp fra anmelderen. Noen slik diagnose har ikke jeg skrevet. Det som berørte og fortsatt inspirerer meg når det gjelder Jens Bjørneboe og Eugenio Barba, er møtet mellom to som faktisk ville hverandre og samtiden noe, til tross for at de var svært forskjellige, og at de hadde noe så unorsk som sjenerøsitet overfor hverandres prosjekter og en horisont langt utover egne faglige ambisjoner.
Det blir tragikomisk når Morgenbladets anmelder anklager boken for å være “et forsøk på å fange mange lesere, uten å innreflektere at den dreier seg om et prosjekt som er, og alltid har vært forbeholdt de få.” Ja, hvorfor skrive bøker når det fins hovedoppgaver. Og hvorfor skulle Morgenbladet invitere til en refleksjon om hva teatre “forbeholdt de få” og forfattere som Bjørneboe kan bety for et samfunn? Eller opplyse om at dette er den første boken om Odin Teatret som kommer ut på norsk, 40 år etter teatrets fødsel i Oslo? Hvorfor griper ikke kulturavisen Morgenbladet sjansen til å reflektere over hvordan et teater henvendt til “de få” har fått en hel verden som spilleplass? Det fins med andre ord mange av “de få” verden over. Slike miljøer ernæres ikke sylteagurker.