Annonse
04:00 - 10. desember 2004

Kunsten til handling

Annonse

I sitt innlegg “Utilitaristiske betraktninger om kirkemusikk” den 20.november påstår I. K. Ramasov at jeg i essayet “Fraværets nærvær” (i essaysamlingen Musikk og mysterium) setter den russiskortodokse kunsten på tiltalebenken. “Hun registrerer at russerne ikke blir bedre mennesker av å høre på fin kirkemusikk, og får derfor ikke bestemt seg om det er mennesket eller musikken det er noe galt med,” er hans forenklede – og til dels feilaktige – utlegning av tematikken i essayet. At både kirkesangen og den liturgiske sammenhengen den uløselig er forbundet til, er dypt bevegende, trekker jeg ikke i tvil.

Det jeg derimot diskuterer – og som det neppe finnes et enkelt svar på – er forholdet mellom religiøs praksis og livspraksis; mellom metafysikk og etikk, skjønnhet og moral.

Ramasov anklager meg for å løsrive musikken fra sin liturgiske funksjon og bedømme den estetisk, for så i neste øyeblikk å anklage meg for det motsatte, nemlig å nære for store forventninger til at den skulle kunne avhjelpe russernes nød. “Kan Wagners musikk i siste instans klandres for Hitlers galskap,” spørres det. Selvfølgelig kan den ikke det. Men jeg synes at diskusjonen om forholdet mellom kunst og liv like fullt er interessant, spesielt når kunsten inngår i en religiøs praksis og har til hensikt å fremmane det guddommelige i mennesket.

For den ortodokst troende er den religiøse sfæren altovergripende.

Tradisjonelt har Russland ansett seg selv som et ikon på himmelriket.

Da Fjodor Dostojevskij skrev at skjønnheten skulle frelse verden, siktet han både til den profetiske oppgaven Russland mente å inneha, og til den russiskortodokse kirkens grunnleggende tro på kunsten og skjønnheten som en virkende – og forvandlende – kraft i verden. Tilsvarende mente de gamle kirkefedrene at sangen og liturgien fremmanet kjærlighetsevnen i mennesket.

Så spørsmålet om hvorvidt erfaringen av det hellige har visse etiske implikasjoner, er neppe spesielt uortodokst. Ei heller undringen over det bisarre samspillet mellom brutalitet og skjønnhet som kjennetegner det russiske samfunnet. Eller over at det alvorstunge, dypt empatiske uttrykket i gudstjenesten, ikke synes å slå inn i mennesket.

Den klassiske problemstillingen knyttet til forholdet (eller misforholdet) mellom idé og praksis blir i Russland så uhyggevekkende tydelig. Man bokstavelig talt snubler over den. For allerede på kirketrappen, i møtet med de mer eller mindre spektakulære tiggerne mafien har utplassert, konfronteres man med troens mer prosaiske side, nemlig den som har med barmhjertighet å gjøre. Og denne siden mener jeg både befolkningen og kirken generelt ignorerer – enkelte menigheters humanitære arbeid til tross. Min erfaring er at menneskelig avvik møtes med en sjokkerende likegyldighet eller forakt. Ramasovs beskyldning om at jeg projiserer min egen tilkortkommenhet over på russerne er av den grunn lite treffende – den klarer de selv helt fint å tilkjennegi.

Før var det annerledes. Befolkningen i det gamle Russland hadde stor toleranse for psykologiske overskridelser, ydmykelsen og fornedrelsen ble ansett som en form for Kristusetterlignelse. Men i Sovjet-tiden foregikk det en slags kollektiv oppdragelse til asosialitet, påpeker Peter Normann Waage i boken “Russland er et annet sted”. Han mener imidlertid at man i et idéhistorisk perspektiv kan se en forbindelse mellom denne asosialiteten og arven fra Østkirken. “Som vi husker er det synet på Den Hellige Ånds suverenitet som adskiller den fra Vest-kirken, og det er på et vis den karikerte “suverene ånd” som lever seg ut gjennom forakten for den allmenne forpliktende rasjonalitet,” skriver han. Ifølge Waage vektlegger den russiske kulturen først og fremst den idémessige, åndelige og prinsipielle siden ved virkeligheten. De symbolske handlingene foretrekkes fremfor de reelle – de edle målsetningene forflyttes til en slags drømmeverden.

Det er disse aspektene jeg mener gjennomsyrer det russiske samfunnet, og som området i og utenfor kirken er et fortettet uttrykk for.

At mennesket ikke lever av brød alene er jeg selvfølgelig enig i. Jeg skriver da også at den ortodokse messen er et svimlende metafysiske teater, som utvider menneskets erkjennelsesverden og påminner om en glemt dybde i tilværelsen. Men samtidig mener jeg at den mystiske tilnærmingen har en omkostning, fordi den ikke appellerer til det mer trivielle, herværende og mellommenneskelige. Det er vanskelig å være verdensfravendt og dypt engasjert i verden – samtidig. For meg er dette et dilemma, ikke et angrep på ortodoksien.

Beate Petersen

Billedkunstner

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt