Det er det som skjer;
takten øker. Dette er et resultat av en politikk gjennomført av en (u)hellig allianse av progressive pedagoger, “fri-flyt-oppdragelse-psykologer, Norsk Lærerlag (nå død) og AP.
Fra sitt rakryggede høydepunkt i 1942, da 90 prosent av lærere og lektorer sa nei til Quisling, har de falt kraftig. I dag ville tallet vært nær motsatt, ikke fordi de er nazister, absolutt ikke, men fordi de er uten motstandsevne. Jada, jeg er politisk meget ukorrekt, likevel treffer jeg noe.
Angrepet på lærene startet kort etter krigen, basis lå i LOs lærerforakt og deler av AP. Deres lærer var ikke Venstrelæreren som Rune Slagstad har kalt ham, han var faglig sterk, selvstendig, holdt orden og fikset klasserommet. Han samarbeidet ved naturlig behov, ikke etter ytre administrative pålegg.
Utdanningsminister Helge Sivertsen dro det i gang, hans politikk ble møtt med motstand fra det daværende Lektorlaget, det hjalp lite. Lærerlaget la seg flat fordi Sivertsen gikk for allmennlæren, hun som skulle kunne undervise i alt. Fremst stod metoden, ikke faget, metoden ble faget, PISA gir oss resultatet. Den faglige nedgangen ble forsterket av et syn som sa at barnet er en svak plante, det var Rousseaus romantiske barnesyn opplysningstidens motsats som vant.
Ingen kunne kombinere denne anti-faglighet og dette dille-dalle-kose-oss-perspektiv bedre enn armeen av kvinnelige bindestrekspedagoger som strømmet inn i skolen. Og barna måtte få frihet, bråk var ikke bråk, men kreativt bråk, i samme klasse satt Donald Duck, Albert Einstein og B-gjengen. Donald satte den intellektuelle standard og B-gjengen formulerte ønsket oppførsel.
Riktig galt ble det på 90-tallet, da kom oraklet fra “Trøndelagen”, Gudmund Hernes inn i departementsstolen. Han var jantelovens absolutte motsats, han trodde ikke bare at han var noe, han var den eneste som var noe beklager, jeg glemte å ta med Astrid Søgnen, hans store elev.
Med Hernes kom overoppsynet direkte inn i klasserommet, læreren som subjekt ble borte, fra nå av var hun å anse som en innsatsfaktor, et objekt. Objektet skal styres, ufrihet kalles frihet, tvang kalles samarbeid, ytringsfrihet er å gå tjenestevei, det er illojalt å mene noen utenfor veggene man setter stilling i fare.
Orwell lever. I skolen hersker et selvrekrutterende nomenklatura, en arme av byråkrater, folk som ofte ikke selv fikset klasserommet og byråkratiserte seg bort. De finnes på alle nivå, de har korrekte politisk-pedagogiske holdninger, det er herretenkerne fra 60-70-tallet med Mao og Castro i blikket som har bevart sin kadertilnærming også etter pontiusvask. De ser til at togene går presist, om stoppestedet heter Verdal eller Vorkuta er sekundært.
Overdriver jeg? Ja, men ikke bare. Mitt poeng er enkelt dette: Vi kan ikke få ro i en skole hvor lærerne er utrygge, når makten ligger hos byråkratene, retten hos elevene/foreldrene og lærerne er dørmatter, når bråkmakerne går fri, når ytringsfriheten er farlig å bruke. Problemene forsterkes av feminiseringen, menn sikrer oftere arbeidsro i klasserommene. Men selvstendige menn er uønsket i skolen, de står plagsomt på egne ben.
Lærere er blitt og har latt seg redusere til plebeiere, plebeierkarakterer får ikke respekt. Løsningen ligger i dagen: Gi lærerne frihet, ansett høyt faglig kvalifiserte, ansett flere menn, gi langt bedre lønn og arbeidsvilkår. Brenn husmannskontraktene som kalles arbeidstidavtaler, få vekk taylorisme og stemplingsurideologi. Forlang at foreldre lærer barna folkeskikk og spark kontrollbyråkrater. Vis faglig kompetente og selvstendige lærene og lektorer tillit. Men dette skjer ikke, derfor; sky skolen du unge, selvstendige, flinke, du vil ikke la deg tråkke på. Ei heller vil du da måtte abdisere mentalt og fysisk slik Aslak Bonde har sett.