I anmeldelsen av
priser Jon Refsdal Moe den greske regissøren Yannis Houvardas for å ha redda oss fra den vulgariseringa av kunsten som var i ferd med å forvandle Nationaltheatret til et råttent, fascistoid horehus. Han lovpriser Houvardas’ apollinske estetikk og kvinnene, bakkantinene, som ikke framstilles som en forfylla, dildosvingende kvinnebevegelse, men en sakral stillferdig dyrkelse av skjønnhet representert ved Schuberts inderlige sanger.
Refsdal Moe tolker rett nok Houvardas’ oppsetning som en kritikk av vår tids tøylesløshet. En kan godt se oppsetningen som et bilde på at vi lever i tøylesløshetens utmattede, utlevede ettertid, der ikke Dionysos, men Apollon, kunstens, skjønnhetens og den store Ordens gud fort kan fremstå som en etterlengtet frelser.
Men Refsdal Moe overforenkler, for det er ikke Apollon, men Dionysos han hyller, og han unngår å problematisere den nordeuropeiske klassisk-borgerlige kunsttradisjonens blodløshet og den protestantiske pietismens sentimentalitet, som den anemiske kunstnerkarikaturen Dionysos og de schubertsyngende kvinnene hans også representerer. Og han unnlater å problematisere at det er de samme idealiserte kvinnene som dreper de menn som forstyrrer dem én sågar sin sønn, kongen.
Houvardas’ kritikk rammer med andre ord ikke bare vår tids likegyldige, vulgære løssluppenhet som Refsdal Moe er inne på. Den rammer også den loslitte, blodløse borgerlige kunsten og den pietistiske nordeuropeiske kristendommen som Refsdal Moe idealiserer.
Oppsetningen er en idéhistorisk mosaikk som framstiller hele det europeiske åndslivet i et grelt lys. Kritikken rammer vår klassiske arv (representert ved den borgerlig-europeisk kledte Dionysos og de nordeuropeisk brunkledte kvinnenes sorte hodeplagg), vår latinske arv (representert ved de italienske sviskene og utelivskulturen), og vår kristenprotestantiske arv (representert ved den idealiserte sangen).
Kritikken rammer både den borgerlige høykulturen som er passé, og vår tids vulgariserte ettertid. Kvinnenes helt er ikke Apollon men Dionysos, men til tross for at Dionysos representerer en sanselig åndelighet som Thebens folk mangler, er det også han som står for dyrkelsen av rusen, og rusen framstilles som en destruktiv kraft.
Dionysos’ seier er derfor ingen seier for menneskene. Når Agave våkner av rusen og ser hvem hun har drept, brister bildet av de pietistiske kvinnene som Refsdal Moe idealiserer og den guden de har hengitt seg til, og når stykket slutter med at baren åpnes, er vi tilbake i vår tid, der festen kan begynne (og der vi sikkert treffer Jon Refsdal Moe).
Det er ikke lett å forstå retningen på Houvardas eller Euripides’ kritikk, for egentlig er det verken Dionysos eller kongen som er stykkets helt, men den gamle kongen, som følger Dionysos, men bevarer sin sunne fornuft. Thebens folk lengter etter noe de ikke har en sanselig åndelighet som de, i likhet med oss, søker i rusen, men nettopp dette advares vi mot, og det er noe ved dette jeg reagerer på.
Budskapet er som bestilt av avholdsbevegelsen, og spillet realiserer ikke sitt eget begjær. Det blir for intellektuelt og kontrollert. Jeg skulle ønske det var gitt mer plass til den sanselige spiritualiteten som kvinnene trekkes mot. Det er mulig sangen er ment å skulle formidle denne kvaliteten, men for meg framsto den i et ironisk skjær som uttrykk for en naiv sentimentalitet basert på upålitelig forførelseskunst.
Dionysos avsløres og underlegges en appolinsk fornuft, og sanseligheten, følelsene og erotikken er kontrollert av et overjeg som gjør Bakkantinene til et intellektuelt idédrama som advarer mot å gi slipp på fornuften. Og fornuften representeres av gamle menn, den gamle kongen og seeren, mens kvinnene lar seg forføre og bruke som den nye gudens instrument. Slikt liker muligens mange menn – også Refsdal Moe, som ivrig løper de gamle menn i møte og hopper i fanget på dem med tårer i øynene. Ja, ja. Han om det.