De nye styringsregimer ved våre høyere læresteder har fått kritisk oppmerksomhet i den senere tid. Det ultimate forsvar fra regimenes talspersoner, både ved Universitetet i Oslo (UiO) og Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), er at de må utføre “marsjordren” fra Undervisnings- og forskningsdepartementet (UFD). Jeg sa opp min stilling ved UiO i vår på grunn av tingenes tilstand, men har forfulgt én enkelt sak på overtid. Dette har gitt en oppsiktsvekkende innsikt i statsråd Kristin Clemets saksbehandling, som kanskje forklarer hvorfor mye er blitt som det er blitt. Efter gjentatte purringer uten annet svar enn UFDs massive taushet fortjener saken å bli offentlig kjent.
Et ungt fag. Konservering av kunst- og kulturhistorisk gjenstandsmateriale ble etablert som nytt studium ved UiO i 1997, på departementalt initiativ og etter faglige og politiske utredninger siden 1970-årene. Konservering er i dag et bredt tverrfakultært felt, på kort tid endret fra pragmatisk håndverk til en parallell til medisin. Det har en omfattende forskningsvirksomhet blant annet i kunstverkets anatomi og utvikling av “technical art history” og et enda større forskningsbehov, rettet mot det umulige hovedmål å få vår kunst- og kulturarv til å overleve uendelig.
Langsiktige delløsninger søkes i forebyggende tiltak, "passiv bevaring", for å forsinke de naturlige nedbrytningsprosesser. Aktive og tildels irreversible inngrep i primærkildene – den praktiske kirurgi – er imidlertid uunngåelig. Konserveringsinngrep utgjør den mest kritiske fase i kunstverkets liv.
Metodevalg og operativ risiko ved slike inngrep ligger alene hos den utførende konservator, hvis stadig høyere krav til teoretisk, praktisk og etisk kompetanse har vært erkjent internasjonalt i et par generasjoner. Diskusjonen om fagets faktiske ansvar for eksempel sammenlignet med humaniorafag som bare behandler kildene verbalt er et forlengst tilbakelagt stadium.
De nye styringsregimer
ved våre høyere læresteder har fått kritisk oppmerksomhet i den senere tid. Det ultimate forsvar fra regimenes talspersoner, både ved Universitetet i Oslo (UiO) og Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), er at de må utføre “marsjordren” fra Undervisnings- og forskningsdepartementet (UFD). Jeg sa opp min stilling ved UiO i vår på grunn av tingenes tilstand, men har forfulgt én enkelt sak på overtid. Dette har gitt en oppsiktsvekkende innsikt i statsråd Kristin Clemets saksbehandling, som kanskje forklarer hvorfor mye er blitt som det er blitt. Efter gjentatte purringer uten annet svar enn UFDs massive taushet fortjener saken å bli offentlig kjent.
Et ungt fag. Konservering av kunst- og kulturhistorisk gjenstandsmateriale ble etablert som nytt studium ved UiO i 1997, på departementalt initiativ og etter faglige og politiske utredninger siden 1970-årene. Konservering er i dag et bredt tverrfakultært felt, på kort tid endret fra pragmatisk håndverk til en parallell til medisin. Det har en omfattende forskningsvirksomhet blant annet i kunstverkets anatomi og utvikling av “technical art history” og et enda større forskningsbehov, rettet mot det umulige hovedmål å få vår kunst- og kulturarv til å overleve uendelig.
Langsiktige delløsninger søkes i forebyggende tiltak, "passiv bevaring", for å forsinke de naturlige nedbrytningsprosesser. Aktive og tildels irreversible inngrep i primærkildene – den praktiske kirurgi – er imidlertid uunngåelig. Konserveringsinngrep utgjør den mest kritiske fase i kunstverkets liv.
Metodevalg og operativ risiko ved slike inngrep ligger alene hos den utførende konservator, hvis stadig høyere krav til teoretisk, praktisk og etisk kompetanse har vært erkjent internasjonalt i et par generasjoner. Diskusjonen om fagets faktiske ansvar for eksempel sammenlignet med humaniorafag som bare behandler kildene verbalt er et forlengst tilbakelagt stadium.
Turnusåret målsetting og prioriteringer.
Hensikten med studiet var å skaffe toppkvalifisert personell til museene og fortidsvernet. I en stortingsmelding anbefalte departementet derfor en regulær profesjonsutdannelse: UiO skulle tilby et hovedsakelig teoretisk gradsstudium opp til hovedfag (nå mastergrad). I likhet med medisin og odontologi skulle dette kompletteres med
et obligatorisk, eksternt turnusår med lønn.
Turnusåret er ikke et vanlig arbeidsår, men et strukturert tillegg til teoristudiet, med avtalte oppgaver under veiledning og dokumentasjon. Året utgjør det nødvendige praktiske ledd i profesjonsutdannelsen, det gir basiserfaring med variablene i kasus og behandlingsmetoder, samt innblikk i problematikken ved norske museer.
UFD ville imidlertid ikke ta ansvar for sin egen anbefaling, og forsøket på et spleiselag med Kultur- og Miljøverndepartementene mislyktes. Det dreier seg om et årlig beløp på litt over ett døgns snerydding i Oslo.
Motstridende signaler
. Men studiet var i gang. Som faglig leder fikk undertegnede i 1997 som internt oppdrag å følge opp finansieringen. For de første kull hang turnusåret i en tynn tråd. Med støtte fra HF-fakultetet, museumsetaten og media refunderte UFD halvparten av utgiftene. Resten ble UiO tvunget til å betale. I mai 2001 ble saken tatt opp i rektormøte med statsråd Trond Giske. Svaret ble tolket som innrømmelser og positive signaler om en løsning. På UFDs anmodning høsten 2001 ble en omfattende brukerevaluering foretatt, som igjen entydig bekreftet årets nødvendighet.
Andre signaler ble ikke mottatt fra departementet. Under reformplanleggingen i 2002 ble derfor det obligatoriske turnusåret medregnet som opprinnelig forutsatt.
Idet reformprogrammet igangsettes i 2003 innløper imidlertid melding fra HF-fakultetets studiedekan om at turnusåret måtte sløyfes. Ingen begrunnelse gis hverken til instituttet, programstyret eller fagseksjonen (en eiendommelighet ved UiOs nåværende ledelse). I det amputerte opplegg blir mastergradsarbeidet halvert og turnusåret redusert til fire måneders intern praksis. Etter denne betydelige nedgradering både i vitenskapelig fordypning og profesjonell basisferdighet, besluttet i de lukkete rom som nå har erstattet den akademiske åpenhet, sa jeg opp min stilling.
Departementets virkelighetsflukt.
Fagmiljøets reaksjon på tapet av turnusåret ble sterk, og har avslørt to sider av UFDs saksbehandling som gir begrepet sannhetsomgåelse en ny dimensjon.
Etter et innlegg av meg i Aftenposten 7. oktober 2003 ble saken ble tatt opp av stortingskomiteen ved Rolf Reikvam (SV). Statsråd Kristin Clemet svarte den 14. september i år. Hun viser til et angivelig brev til UiO av 27. juni 2001, “om å legge om turnusdelen, eventuelt avvikle den (… og) at det fremtidige studieopplegget måtte legges opp slik at det ikke ble påregnet midler fra brukerdepartementene.”
Brevet er ukjent både for fagseksjonen, instituttet og UiO. Det virker for øvrig underlig at departementet trengte en brukerevaluering høsten 2001 for noe det angivelig allerede hadde nedlagt i juni, på tross av brukernes krav. Vi ba straks statsråden om en kopi. Etter flere påminnelser siden september er anmodningen ennå ikke etterkommet. Det kan derfor se ut til at UFDs påståtte brev av 27. juni 2001 ikke eksisterer.
Mitt ovennevnte innlegg i Aftenposten førte også til et opprop til Stortinget med 51 underskrifter: Direktørene for Nasjonalgalleriet, Norsk Folkemuseum, Universitetsmuseene, Munch-museet, Norges Museumsforbund, alle landets konserverings- og laboratorieledere, Nordisk Konservatorforbund med flere, pluss samtlige uteksaminerte fra studiet. Dette var en forsterkning av reaksjonen tre år tidligere, da elleve konserverings- og lab.ledere, hvorav tre professorer, krevet at turnusåret ble opprettholdt (brev til UFD 16. mai 2000). Museumsforbundet og ledelsen ved de større museene gjentok kravet i pressen våren 2001. Signalene fra brukermiljøet selve det høyt verdsatte markedet har altså vært langvarige, direkte og meget tydelige.
På denne bakgrunn ba stortingskomiteen primært statsråd Kristin Clemet om en løsning på turnusfinansieringen. En ny henvendelse fra UiO var da samtidig gått til statsråden, vedlagt blant annet kopier av fagmiljøets og museenes ovennevnte reaksjoner fra de siste fire år. Kristin Clemets svar lyder: “Det har, etter det jeg kjenner til, ikke kommet signaler hverken fra fagmiljøet eller museene som tyder på at det er grunn til å forvente noe annet (enn at turnusåret er unødvendig).” (!)
Utdanningspolitikk må være uutholdelig enkelt hvis hun kan underskrive en saksbehandlerjobb som dette. Regnes ikke våre største museer med til “museene”? Og hvis landets samlete fagmiljø fra Oslo til Bergen, fra Stavanger til Karasjok ikke regnes som “fagmiljøet”, hvor er det da? Man imøteser statsrådens svar.
Statsråden kan ikke skylde på sine saksbehandlere eller at hun ikke leser sin post. Når en statsråd svarer, skal hun vite. Justisminister Grete Faremo måtte gå da hun i sin tid feilinformerte Stortinget.