Annonse
04:00 - 24. desember 2004

Coaching – for et godt liv i balanse

Annonse

Kronikken i Morgenbladet 26. november tar for seg coaching som et fenomen som beveger seg på psykoterapiens arena “etter seks dagers utdannelse”. Det er fristende å komme med følgende:

Det er gjerne voksne mennesker med livserfaring, og lengre utdannelser som tar kurs i coaching. Og erfaringen viser at coaching virker! Ut fra det skapes markedet:

Coaching tilbys team, ledere og individer. Respekt, forståelse, likeverd og samarbeid er en selvfølge, også på individnivå. Coachingens credo er at kunden (fokus-personen) er kreativ, ressurssterk og hel. Coachingens mål er å støtte fokuspersonen i å gjøre bevisste og gode valg for å finne sin egen individuelle balanse i livet. Kjemi med coachen er også viktig. Du skal velge en coach som passer for deg!

Downey, Whitmore og Whitworth mfl. avgrenser coaching slik: “Coaching er en avgrenset tilnærming der formålet er utvikling av mennesker på faglig og personlig plan. Relasjonen foregår en til en (eller få) og består av likeverdige parter. Relasjonen er også frivillig. Det er coachens prosesskompetanse som står i fokus, og tilnærmingen til utfordringer skjer gjennom løsnings- og mulighetsfokus – ikke ved diagnose og råd. Det er nåtid og fremtid som har coach og utøvers (fokuspersonens) oppmerksomhet.” (ref. Susann Gjerde, 2003).

Coaching oppsto i kjølvannet av positivistiske trender (amerikansk vestkyst) på 1970-tallet. Man var opptatt av New Age og påvirkninger fra Østen; kraften og svarene har vi i oss; de skal bare forløses.

Timothy Gallwey var opprinnelig idrettscoach, og er kjent fra bøkene The Inner Game of Tennis, The Inner Game of Golf, og senere The Inner Game of Work. Næringslivsledere med sportsinteresse fant at de også kunne bruke Gallweys teorier på sine arbeidsplasser.

I 1976 satte kalifornisk professor i lingvistikk John Grinder og psykologistudent Richard Bandler seg ned og ville finne og bringe videre modeller og mønstre som de fant felles hos fire kjente terapeuter i USA på den tiden; Virginia Satir, kjent familieterapeut, Fritz Perls, gestaltterapiens opphavsmann, Milton Erickson, hypnoseterapeuten, og Gregory Bateson, kjent britisk antropolog og forfatter i kommunikasjons- og systemteori. Grinder og Bandler valgte å kalle summen av disse modeller og mønstre for NLP; Nevro-Lingvistisk Programmering. Mange velger å legge disse modellene til grunn for sin coaching. De fire ovennevnte terapeutene refereres også til i humanistisk psykologi.

Thomas Leonard var kundebehandler og bankrådgiver i Seattle på 1980 tallet, og fant ut at kundene ønsket mer enn finansiell rådgivning – de ønsket livsplanlegging. Disse kundene hadde ikke emosjonelle problemer og ønsket heller ikke psykolog. De ville ha en sparringpartner som de kunne diskutere fremtidsdrømmer med og legge livsplaner sammen med. Thomas Leonard valgte å kalle dette coaching og ble oppfordret til å dele sine erfaringer med andre. Han startet Coach University i 1992.

Co-active Coaching oppsto på samme tid i San Rafael, California. The Coaches Training Institute (CTI) ble grunnlagt på initiativ fra Henry Kimsey-House og Laura Whitworth. Kimsey-House hadde bakgrunn fra eklektisk psykologi, personlig utvikling og skuespillertrening (!), og Whitworth fra lederutvikling og læring for voksne.

Som det presiseres i Morgenbladets artikkel, coach er foreløpig ikke en beskyttet tittel. I 1996 ble The International Coach Federation (ICF) opprettet. Thomas Leonard var en av grunnleggerne, og målet var å sørge for etiske standarder og et høyt faglig nivå blant profesjonelle coacher. ICF evaluerer og godkjenner coachingskolenes utdanning i forhold til ICFs standarder. I Norge er NCF (Nordic Coach Federation) aktiv for å fremme ICFs standarder og intensjoner. Årets europeiske ICF-konferanse holdes i Tønsberg 19.-21. mai 2005.

I en undersøkelse fra 2001 kartla man flere overordnede forskjeller mellom coaching og terapi (Hart, Blattner og Leipsic). Her presiseres det også at en coach som ikke er utdannet terapeut, bør være på vakt overfor tegn på depresjon, angstanfall, avhengighet (alkohol, narkotika), ideer om selvmord, sterke offermønstre, selvdestruktiv oppførsel og tanker eller vedvarende sinne og aggresjon. Ser man slike tegn, skal man anbefale vedkommende å oppsøke lege, evt. psykolog, og ikke gi seg ut på å behandle vedkommende selv.

Coaching er en ung profesjon i Norge, og forvirringen har vært stor. Sitatene fra Schüssel og Jensen har vært trukket frem før, og er beklagelige glipp som man forhåpentlig nå har lagt bak seg.

Min tanke er at coaching i noen tilfelle kanskje kan benyttes i etterkant av en vellykket prosess hos psykologen og at man dermed kan samarbeide i stedet for å kives. En psykologklient kan være skjør etter en langvarig prosess og da kan kanskje løsningsfokusert og resultatorientert coaching mot nye mål gjøre godt.

Vi leser jo også i helsemeldinger at behovet for samtaler er enormt, og langt fra tilfredsstilt. Mange kunne derfor sikkert være interessert i de listene det vises til, over privatpraktiserende psykologer uten ventelister. De som ønsker coachingtjenester kan derimot kontakte en coach uten at det skal gå ut over fellesskapets behov for psykologer. Man skal og bør operere på forskjellige arenaer.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt