Annonse
04:00 - 03. desember 2004

Billige poeng om "dyr kvasipsykologi"

Morgenbladets kronikk 26. november bærer overskriften “Dyr kvasipsykologi” og er forfattet av stud.psychol. Line E.B. Wulfsberg og frilansjournalist Ingvild. T. Eilertsen.

Annonse

Kronikkens hovedbudskap er det vanskelig å få tak i, men ett poeng synes å være at næringslivslederes bruk av ulike såkalte “livscoacher” er dyrt, bortkastet, ja – uforsvarlig.

“Livscoachen” (eller livsveilederen på norsk) er etter forfatternes definisjon en som “søker å øke sin klients selvinnsikt gjennom private, dyptgående samtaler som til forveksling ligner det som tar sted i psykologværelset. Forskjellen er at mens den kliniske psykologen må ha minst seks års utdannelse for å kunne bedrive psykoterapi, har den typiske livscoach en utdannelse mer i størrelsesorden seks dager.”

Videre hevder forfatterne at livscoaching “overlapper med psykoterapi”, og at coachen derfor tar på seg “mer ansvar enn hva som er forsvarlig”. “Livscoaching bør overlates til kliniske psykologer”, hevder forfatterne.

Jeg spør: Hvem ser at livscoaching til forveksling ligner det som foregår i psykologværelset? Hvem trekker den slutning at livscoaching er psykoterapi? [innrykk kursiv]Hvem[/innrykk kursiv] sier at en livscoach har cirka seks dagers utdanning? Disse er Wulfsberg og Eilertsens raske konklusjoner. Som leser blir jeg ikke tatt med på den argumentasjonen som skulle ligge i forkant av disse (kort-) slutningene.

Selv om det har eksistert varianter av slike gode hjelpere for konger og hvermannsen i hundrevis av år, er – som kronikørene selv påpeker – [innrykk kursiv]coaching[/innrykk kursiv] en nyere yrkesgruppe i norsk sammenheng . [innrykk kursiv]Psykologprofesjonen [/innrykk kursiv]er eldre, og jeg er sikker på at kronikkforfatterne kjenner profesjonens historie og profesjonsteori mer generelt.

Ett spørsmål melder seg umiddelbart til påstanden om at livscoaching av næringslivstopper bør overlates til kliniske psykologer: [innrykk kursiv]Hvorfor har de ikke bare gjort det, da?[/innrykk kursiv] Har dette noe med mytene om psykologiens virkefelt og kompetanse å gjøre? Er det virkelig psykoterapi en bedriftsleder etterspør – og får – når hun engasjerer en coach til å bistå i bedriftens forandringsarbeid? Kanskje er det kjente elementer i dette arbeidet for en psykolog, men hva så?

Hva er det egentlig Wulfsberg og Eilertsen vil “rope et varsku” om? Dette at coachen har brukt så [innrykk kursiv]kort tid[/innrykk kursiv] på sin skolering, i motsetning til en stud.psychol.? Er det at en livscoach har brukt [innrykk kursiv]så mange penger [/innrykk kursiv]eller at den virksomme coachen [innrykk kursiv]koster så mange penger[/innrykk kursiv], eller er det det faktum at livscoachen også har lest Jung eller kan noe om pust og blokkeringer, eller behersker mer effektive forandringsvektøy enn samtalen?

Kanskje er det problematisk at næringslivsledere og mange helt vanlige mennesker som søker større innsikt i sine liv og større tilgang på sine ressurser, har stor glede av en livsveileder?

I kulissene for den åpenbare argumentasjonen som føres i kronikken, spøker [innrykk kursiv]latterliggjøring [/innrykk kursiv]og [innrykk kursiv]misunnelse[/innrykk kursiv]. Ingen av delene er ingredienser i det forandringsarbeidet en livscoach bidrar til.

Sertifiserte psykologer kan tjene sitt brød i lukkede eller åpnere rom, oftest gjennom offentlige refusjonsordninger. Det er derfor det blir “billigere”. En livscoach må, som andre uten offentlige refusjonsordninger, ta en annen pris for sine tjenester. Hvis en bedriftsleder eller et helt alminnelig hverdagsmenneske opplever å være i veiledning med en dust med seks dagers skolering som ikke flytter noen ting i livet deres, ja så slutter de vel med det da!

Slik jeg kjenner livsveiledning og psykoterapi, er det to grunnleggende ulike paradigmer.

En klient er for en livsveileder ikke syk, men under utvikling. Jeg tror mange innflytelsesrike næringslivsfolk er komfortable med livscoachen, fordi det er møter på like fot. Et viktig utgangspunkt for livscoach/livsveiledning er at klienten har alt som skal til. Coachen er ikke ekspert på antipsykiatriens historie eller det limbiske system. En coach hjelper klienten til å stable klossene til større handlingsrom, mer produktivt virke gjennom gode observasjons, – og forandringsverktøy.

Dette er tilnærminger til livets mørkere og lysere sider som også klinger vel for mange “vanlige” mennesker. Vi vet alle at diagnoser knyttet til “sjelslivet” er del av en nomenklatur, et trossystem, om du vil. En psykose har hatt andre navn, og vil komme til å få det, med tilhørende nye tilnærminger.

Hvis det er en myte at [innrykk kursiv]klient-psykolog[/innrykk kursiv]-relasjonen er en maktrelasjon hvor den profesjonelle har og kan noe som klienten mangler – ja, da må de som vet bedre ut og [innrykk kursiv]vise [/innrykk kursiv]at folk tar feil.

Hvem ser at livscoaching til forveksling ligner det som foregår i psykologværelset?

Et vesentlig poeng kronikørene hopper over når de beskriver livscoachens seks dyre døgns utdanning, er at de fleste innen denne “næringen” er mennesker med høy utdanning og stor arbeidslivserfaring bak seg – [innrykk kursiv]før[/innrykk kursiv] de har gitt seg i kast med ny skolering! Det blir liksom en annen tekst det.

Gjennom ironisk utlegning av livscoachens “snertne vignetter og forførende titler” opptrer kronikørene akkurat slik andre yrkesgrupper gjør, som møysommelig har tilkjempet seg en profesjons posisjon i helsevesenet: Paternalistisk, med ordbruk som [innrykk kursiv]skal, bør, må, det er ikke akseptabelt[/innrykk kursiv] og indirekte harselerende med folks valg.

[innrykk kursiv]Livsveiledere[/innrykk kursiv] (jeg liker det norske ordet, jeg) bruker slike ord i liten grad. De bidrar ikke til forandring. De skaper motstand og [innrykk kursiv]hindrer[/innrykk kursiv] kommunikasjon. En får ikke fart på ting gjennom misunnelse, det er min erfaring.

Det finnes et mangfold av ulike livsveileder/coach -kurser og -utdanninger også i Norge. Noen er av kortere varighet, andre går over flere år og er sydd over samme lest som annen høyere utdanning, med mappevurdering, litteraturstudier og mesterlærlingens didaktikk i praktisk klientarbeid. Et antall godkjente klientrapporter er grunnlag for vurdering av “skikkethet”. I denne lengre form for livsveileder/livscoach – skolering er det en forutsetning at en også har gjennomgått en serie selvutviklingskurs før selve utdanningen.

Bare praksis vil vise hvilke typer coach som “har livets rett” som det heter. Kvakksalverloven – [innrykk kursiv]hin reviderte[/innrykk kursiv] – vil også bidra til å styre markedet, det er klart.

Hva om flere psykologer tok coaching-utdanning og således kom i posisjon til drive forandringsarbeid i samfunnslivet på nye og spennende måter? Da ville tittelen [innrykk kursiv]livscoach[/innrykk kursiv] eller[innrykk kursiv] livsveileder [/innrykk kursiv]romme enda flere interessante yrkesgrupper..

Til slutt; mange livscoacher har også dette som viktig forutsetning i sitt arbeid: Jeg kan ikke forandre den Andre, jeg kan bare forandre meg selv. Slik forandres verden.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt