Kommentar

Ikke akkurat The Ramones

Syttitallet var et tiår da det syntes som om alt var mulig: En annen og bedre verden, andre og bedre menneskelige relasjoner, og en musikk som egnet seg for den nye tid. Avantgarde-bandet Henry Cow inkarnerte disse drømmene.

---

Anbefalt bok

Benjamin Piekut

Henry Cow – The World as a Problem

Durham: Duke University Press 2019

---

De blir ofte plassert i den brede kategorien «progrock», men klassifikasjoner har sine begrensninger. Chris Cutler gjorde rede for dette forholdet i sin Adorno-inspirerte bok File Under Popular for mange år siden. Han var trommeslager og tekstforfatter i Henry Cow (1968-78), et band som rommet så mye kompleksitet at det er lite overraskende at det nå kommer en bok, skrevet ikke av en fan, men en musikkviter, som tar opp Henry Cows indre utvikling, musikalske ideologi og praksis, og ser deres politiske prosjekt i sammenheng med musikalsk avantgardisme.

Henry Cow sprang ut av et venstreradikalt studentmiljø i Cambridge. Kjernen i bandet var Tim Hodgkinson (treblåsere, tangenter), Fred Frith (gitar, fiolin) og Chris Cutler (trommer og ideologi); saksofonisten Geoff Leigh sluttet etter deres første LP (han likte jazz og var anarkist) og ble erstattet av den musikalsk overutrustede fagottisten Lindsey Cooper, senere en sentral skikkelse i feministiske musikkretser. Bassisten og pianisten John Greaves trakk seg i 1976 for å skrive sanger, og ble erstattet av cellisten Georgina Born, senere professor i sosialantropologi. På et avgjørende tidspunkt ble den tyske sangeren Dagmar Krause rekruttert.

Revolusjonært, aldri dansbart.

Henry Cow trakk veksler på mange musikalske impulser i sitt arbeid for å skape en ny musikk for et nytt samfunn: Stockhausen og Varèse var viktige, i likhet med John Coltrane og Ornette Coleman, østeuropeisk folkemusikk, Brecht og Weill, Soft Machine og Frank Zappa. Når de valgte å definere seg som et rockband, skyldtes det primært et ønske om å være i nærheten av det revolusjonære subjekt.

Det var lite i Cows musikk som brakte dem i nærkontakt med de store massene og den mytiske arbeiderklassen de hadde lest så mange bøker om. Musikken er intrikat, dels komponert og dels improvisert; intens og mektig, men aldri dansbar.

Cutler har uttalt at han hadde vanskelig for å forestille seg at mennesker som likte kommersiell rock og listepop, kunne ha et revolusjonært sinnelag. For Cow var det en direkte sammenheng mellom avantgardistisk musikk og revolusjonær politikk. Interessant nok konkluderte norske maoister motsatt. Deres musikk var generelt av enkleste sort (visesang), og da MAI utga en jazzrockplate med Jon Ebersons band Moose Loose, skrev de en erklæring på plateomslaget der de forklarte hvorfor jazzrock tross alt kunne være forenlig med maoisme.

Cow skrev manifester og hadde lange bandmøter der særlig Cutler holdt endeløse innlegg om betydningen av kollektiv handling, avstandstagen fra borgerlig individualisme (ingen lange soloer – hør Leighs saxsolo på «Nirvana For Mice», og dere skjønner hvorfor han ikke passet inn), Frankfurterskolens kritikk av massekulturen og mulighetene for å bygge allianser med kommunistpartiet. Som live-band hadde de hengivne fans over hele Europa, men mange av dem stilte seg likegyldige til revolusjonen.

Kunne ikke vare.

Hodgkinson og Cutler var de mest militante og artikulerte marxistene. De forsøkte å finne måter å forene musikken med akseptabel revolusjonær praksis på. Det innebar avstandstagen fra all kommersialisme, og samarbeidet med Virgin Records kollapset da Richard Branson ble rik og satte sin fetter Simon Draper (som både rekrutterte Cow og band som Gong, Hatfield and the North og Faust) på sidelinjen. En bivirkning av bruddet er at den fremragende doble live-LP-en Concerts ble den første utgivelsen til det norske plateselskapet Compendium.

---

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han på morgenbladet.no. en bok han synes flere burde få med seg 

---

Cooper, og i noen grad Krause, var engasjert i den radikale feministbevegelsen, og anså guttenes hyperteoretiske maoisme for å representere et diskutabelt kvinnesyn. For Frith var den musikalske friheten utenfor mainstream viktigere enn den kommende revolusjonen, mens Greaves var relativt apolitisk. Det kunne ikke vare. Som det heter i Hodgkinsons suite «Living in the Heart of the Beast»: The contradictions clash and echo through time. Eller, som Cutler håpefullt uttrykker det i den vakre «Beautiful as the Moon, Terrible as an Army With Banners»: Let Ends Begin. (For min del har jeg alltid betraktet Cutler mer som venstrehegelianer enn som marxist, men ikke si det til ham.)

Foranskutte lyn.

En rød tråd i Piekuts lesverdige bok handler om avantgarden. Cutler mente at musikalsk avantgardisme hadde flyttet seg fra samtidsmusikk via jazz til rock; Piekut deler ikke denne generaliseringen, men på syttitallet kan den ha hatt noe for seg ettersom politiske og estetiske bevegelser hentet næring fra hverandre, og utopismen fikk mange uttrykk. Siden Henry Cow definerte sin musikk som rock, var de i en posisjon til å åpne flere dører for flere mennesker enn samtidsmusikken og jazzen. Et problem knyttet til begrepet avantgarde er forutsetningen om at andre vil følge etter – avantgardistene er foranskutte lyn. Det skjer sjelden, men ved å utvide feltet flytter de grenser som kan gjøre mainstream dristigere.

Så reiser Piekut spørsmålet om musikalsk avantgardisme og politikk. Det synes ikke å være noen direkte sammenheng mellom radikalisme i musikk og i politikk, uansett hva Cutler måtte mene. Zappa flyttet grenser og blandet sjangere, men han var en kalifornisk individualist, full av forakt for prektige liberals og med republikanske instinkter. Vår tids Henry Cow-inspirerte band har sjelden noe eksplisitt politisk budskap. I dag synes det som om den implisitte systemkritikken er tydeligere i samtidsmusikken enn i prog/avantgarde-rocken.

Til tross for den fascinerende samtidshistorien om syttitallet og analysene av avantgardisme, og selv om han har unngått hagiografiske fristelser, passer nok Piekuts historie om Henry Cow mest for spesielt interesserte. Som undertegnede.

Mer fra Kommentar