08:07 - 25. august 2020

Er selvpisking produktivt?

Av alle bøker om rase og rasisme er det denne som har solgt mest de siste årene. Det er på mange måter synd, for den er velmenende, men utilstrekkelig og kanskje kontraproduktiv.

En stor andel av 1800-tallets cowboyer, som er gått inn i den nasjonale mytologien som ikoniske figurer, var svarte. Foto: Bettmann Archive / Getty Images

aktuell bok

Robin DiAngelo

White Fragility: Why it is so hard for white people to talk about racism

Boston: Beacon Press 2018

Ettersom denne boken har ligget på bestselgerlistene i USA i snart to år, kan den nesten leses som et barometer på tidsånden i landet. Nærmere bestemt er den en indikator på et ubehag og en kløe i en viss del av det dypt splittede USA. Etter å ha diskutert den med min sønn, som hadde lest den, innså jeg at jeg burde gjøre det samme.

Sosiologen DiAngelo åpner ved å fortelle om kurs hun har holdt i mangfoldsmestring, der hvite deltagere blir indignerte over å bli fortalt at de har rasistiske ideer. De regner seg selv som tolerante – ja, fargeblinde. Etter dette oppsparket går hun både til historien og samtiden for å vise hvordan rasismen er bygget inn i grunnmuren av det amerikanske samfunnet. Den er som regel så internalisert at den er ubevisst. Det er for eksempel ukjent for mange amerikanere (og andre) at en stor andel av 1800-tallets cowboyer, som er gått inn i den nasjonale mytologien som ikoniske figurer, var svarte. (Og vi måtte vente på Brokeback Mountain for å lære at noen av dem var homser.) Det var først med Black Panther (2018) at den første svarte superhelten fikk en hovedrolle i Hollywood.

Dette er ikke trivielt. Amerikanere (og mange andre) vokser opp i en verden med hvite menn i førersetet, og får intravenøst inn et verdensbilde der de er øverst i næringskjeden. Hierarkiene blir naturalisert, og de historiske årsakene ignoreres.

Hjemlige misforståelser. USA skiller seg på viktige punkter fra Europa. Der er rasetilhørighet fremdeles en offisiell identitet, blant annet i passet. Slaveriet og den senere Jim Crow-lovgivningen har bidratt til å institusjonalisere rase på måter som ikke finnes på dette kontinentet. Men det er også mange paralleller.

I 2002 utga Marianne Gullestad Det norske sett med nye øyne, og debatten om boken viste at den ble misforstått på et avgjørende punkt. Hennes forehavende var ikke å anklage nordmenn for å være rasister, men å vise at rasehierarkier ble tatt for gitt. Et skred av assosiasjoner løsnet når en hvit nordmann møtte en svart person; forestillingene kom fra populærkulturen, fra skolebøker og fra daglig småprat. En lignende misforståelse ble Frode Helland til del i fjor, da han utgav Rasismens retorikk. Han viste hvordan rasehierarkier inngikk i diskursen, og at grensene faktisk hadde flyttet seg i ekskluderende retning i dette århundret, men debatten dreide seg primært om eksemplene hans. Leserne så trærne og ikke skogen; de så antatte symptomer, men ikke bakenforliggende årsaker. Slik bekreftet de Hellands (og Gullestads) perspektiv.

DiAngelo er ute i et beslektet ærend. Hun har gode eksempler både fra dagliglivet (vaskedamen er alltid svart eller brun) og fra det institusjonelle nivået (elitene er totalt dominert av hvite) som viser hvordan rasehierarkiene blir bekreftet og internalisert kontinuerlig. Svarte er mer utsatt for trafikkontroller, arrestasjoner og arbeidsløshet. De blir fortalt, direkte og indirekte, at de er mindre verdt.

Store svakheter. Samtidig skal vi ikke glemme forskjellene. Det er en scene i Chimamanda Adichies roman Americanah der en liberal amerikaner sier at det er en glede å være sammen med afrikanere, ettersom de mangler det slitsomme agget og mistenksomheten man ofte møter hos afroamerikanere. Den nigerianske hovedpersonen svarer at dette muligens har en sammenheng med at mannen fra Uganda kanskje var sønn av et parlamentsmedlem, mens afroamerikanerens far ikke fikk ta bussen sammen med hvite.

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han på morgenbladet.no. en bok han synes flere burde få med seg 

Prosjektet er prisverdig, men det er urovekkende at denne boken selger så bra. Den har nemlig tre store svakheter. For det første tar DiAngelo for gitt at den hegemoniske diskursen er universell, altså at alle er hjernevasket på omtrent samme måte. Dermed låser hun leserne fast i en struktur hun selv bidrar til å skape. For det andre generaliserer hun om afroamerikanere som ofre, og minst én svart kommentator har omtalt boken som implisitt rasistisk fordi den stakkarsliggjør og fratar ham sin agens. For det tredje skriver hun ikke om årsakene til den strukturelle rasismen på en ordentlig måte. Hun er opptatt av representasjoner, språklige former og symptomer på rasisme, men har lite å si om økonomi.

Symptom. Da slaveriet var over i 1865, hadde hvite amerikanere hatt god tid til å akkumulere eiendom. Europa er ikke stort bedre; også her er mange gamle penger basert på slaveri og slavehandel. Slaveeiere i flere land fikk erstatning da slavene fikk gå. Slavene fikk ikke fem flate øre. De hadde med andre ord ingen ting i 1865. For noen år siden lærte Thomas Piketty oss at eiendom gir større avkastning enn arbeid. Det er umulig å forstå den rasialiserte fattigdommen og rasehierarkiene generelt i USA uten å ta hensyn til denne forskjellen. Rase får jo mindre betydning jo rikere du blir, og på dette området er det materielle, historiske årsaker til at afroamerikanere ligger dårlig an.

Det er med blandede følelser jeg lukker DiAngelos bok. Den er like mye symptom som analyse.

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Hvert avsnitt dirrer av vitalitet.»