00:00 - 24. juli 2020

Trillingskjebner

Amanda Svenssons roman om trillingene fra Lund viser hvor levende og interessant en karikert skikkelse kan fremstå bare den blir beskrevet godt nok.

Særpreg: Amanda Svensson er lett og underholdende, men også observant og sensitiv i sin nye roman. Foto: Alexandra E Ellis / Gyldendal

Kanskje var det regissør Terrence Malick som med filmen Tree of Life (2009) vekket begeistringen for det moderne mennesket som et tilfeldig stoppunkt i en pågående evolusjonær prosess. Eller kan hende er det klimakrisen som har gjort at forfattere i det som virker som tiltagende grad, bruker naturvitenskapelige motiver som litterær avveksling i mellommenneskelige drama. I hvert fall finnes etter hvert flere eksempler fra samtidslitteraturen. Jenny Offills innflytelsesrike roman Department of Speculation (2014) åpner med en beskrivelse av antilopens skarpe syn. I Øyvind Bergs Roseromanen (2019) er det rosebuskens mange egenskaper som rammer inn fortellingen. For ikke å snakke om Ole Robert Sundes Vomtenker (2020), der jeget går rundt og kontemplerer over vissent løv, tomme sneglehus, nøtter og kålhoder.

Som Gud sa til Eva. I Amanda Svenssons Et system så storslått at man blendes er det hjernen som står for den naturvitenskapelige rammen. Hjernen – det storslåtte systemet, som hos mennesket kjennetegnes av neocortex, eller, som Gud sa til Eva, ifølge romanens egenrådige, allvitende fortellerstemme:

«Eva, jeg skal gi deg en hjerne med egenskaper du i din nåværende halvvegetative tilstand ikke engang kan forestille deg, jeg skal gi deg evner som abstrakt tenkning, spatiale ferdigheter, tidsoppfatning, dødsbevissthet, generalisert angst […]. Og Eva sa: Det høres bra ut.»

Annonse