00:05 - 10. juli 2020

Syk solpike

Runa Borch Skolseg fornyer vitalismen i sin første diktsamling.

Monumentalt: Solen ble malt av Edvard Munch i Universitetets Aula i Oslo i 1916. Foto: Tore Sætre

Et av kongsmotivene i vitalismens idéstrømninger var solen, som med sine kraftige stråler symboliserte liv og sunnhet. I mellomkrigstidens norske litteratur og kunst ble solen hyppig portrettert. Man kommer ikke utenom Edvard Munchs mektige auladekorasjon ved Universitetet i Oslo, og litterært kan for eksempel Kristofer Uppdals pulserende «Bloddrope-trall» tjene som et av mange eksempler på soldyrkelse: «når det er vår / og sol rår / blir alt blod ungt».

Runa Borch Skolseg, som nå debuterer med diktsamlingen Bois, føyer seg ikke inn blant fordums soltilbedere. Men solen er et tydelig motiv også i hennes debutbok, der dikterjeget strever med menn, vold og mørke tanker, med å finne ro og retning.

Mannlig sol. I vitalismen ble solen sett som selve grunnlaget for alt liv. Men som professor Eirik Vassenden har vist i Norsk vitalisme (2012), ble den eksplisitt knyttet til mannlig livskraft, slik man også kan se det hos Munch. Skolseg viderefører solen som bilde på det mannlige, men her stiller jeg-et seg ambivalent til dens kraft. For henne virker den ofte begrensende. «våren kommer med katastrofer og død / tørker områder og elveleier ut / solen, verdens eldste seriemorder!» slås det fast i samlingens første dikt.

Annonse