Kommentar

Slik tenker de der

Av og til kan kulturforskjeller virke overveldende. Men så setter man av litt tid, og gradvis krymper de. Til slutt viser det seg at alle mennesker stiller noen av de samme spørsmålene om verden og livet.

---

anbefalt bok

Julian Baggini

How the World Thinks: A Global History of Philosophy

London: Granta 2018

---

Kampanjene for å kvitte seg med statuer av slaveeiere og demonstrasjonene mot rasismen i amerikansk politi har tidvis nesten utkonkurrert koronanyhetene denne sommeren. Aktivismen skyldes ikke plutselige innfall eller blaff av frustrasjon. Drapet på George Floyd var dråpen, men begeret var allerede fullt, og det store bildet handler ikke bare om rasehierarkiene som splitter det amerikanske samfunnet, men også om rasistisk og etnisk ekskludering i andre deler av verden, fra Palestina til Bolivia, fra Australia til Frankrike. Maktasymmetrien kommer ikke minst til uttrykk ved at hvite menn har monopol på definisjonsmakten.

Forsøkene på å avkolonisere akademia ved å slippe til flere stemmer har vært kritisert både av gode og dårlige grunner. De kan føre til vitenskapsforakt og slapp relativisme, men et godt argument er at andre kunnskaper enn de hegemoniske fortjener å bli tatt på alvor. En demokratisering av kommunikasjonsmidlene er på dagsordenen, etter at håpet om å demokratisere produksjonsmidlene er satt på vent.

Dialog. Konfrontasjon er ikke nødvendigvis den beste veien å gå. Derfor ble jeg nysgjerrig da jeg oppdaget Julian Bagginis globale filosofibok How The World Thinks. Baggini, som er en god moralfilosof og en glimrende formidler, legger ut på en oppdagelsesferd der målet er å bidra til dialogen mellom indisk, kinesisk, japansk, islamsk og vestlig filosofi, med noen avstikkere til skriftløse folk som maoriene på Aotearoa New Zealand og Australias urfolk. Målet er ikke å vise hvem som har rett.

Baggini veksler mellom å sammenligne ledende filosofers posisjoner, noen glimt av reiseskildring der han besøker blant annet Konfusius’ fødeby, og samtaler med filosofer i andre deler av verden. Han deltar på årskongressen til Indias filosofiske forening og tar for seg fundamentale filosofiske spørsmål om blant annet kunnskap, moral, subjektivitet og tid. I første omgang viste de ulike tradisjonene seg å være mer forskjellige enn han hadde regnet med.

Ikke minst har de ulik sosial betydning. Før ødeleggelsen av samfunnene deres, hadde både australiere og maorier kjennskap til hovedlinjene i sin filosofi. Den dag i dag, skriver Baggini, gjelder dette også for de fleste indere og kinesere, til forskjell fra nordatlantiske («vestlige») mennesker, der kjennskapen til filosofisk tenkning er mer ujevn og fragmentarisk.

Ulike spørsmål. Ofte er spørsmålene viktigere enn svarene. I vår tradisjon er rasjonalitet blitt en besettelse, og spørsmål reises om sannhet, individualitet og rettigheter. I andre filosofiske universer reises andre spørsmål. Indisk filosofi er vanskelig å skille fra religion, og handler ofte om verdens beskaffenhet. I indisk tenkning er det et mål for den enkelte å nøytralisere lidenskaper og begjær i håp om å stanse gjenfødselens runddans og oppnå nirvana. Lenger unna Sartres eksistensialisme er det vanskelig å komme.

---

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han på morgenbladet.no. en bok han synes flere burde få med seg 

---

I kinesisk tenkning er religion lite viktig, og de dominerende retningene mangler gudsbegrep. Der er filosofien ofte praktisk orientert, og et etisk mål er å oppnå harmoni. Demonstrasjonene i Hong Kong er med andre ord et unntak. Baggini viser faktisk til en undersøkelse nettopp fra Hong Kong, som viser at 55 prosent av byens innbyggere satte harmoni høyest som verdi, mens bare 17 prosent mente at frihet og demokrati var viktigst.

Av de tre store tradisjonene som tar opp mesteparten av boken – den vestlige, den indiske og den kinesisk/japanske – er det bare i vestlig filosofi at ideen om utvikling er en drivkraft. Blant asiatiske tenkere er det tilstrekkelig å tolke, forstå og foredle klassisk filosofi, mens vestlige filosofer forventes å komme med noe nytt. Ideen om fremskrittet gjennomsyrer våre samfunn, og her kan det være noe å lære av andre tradisjoner. Det er jo ikke gitt at vi gjør fremskritt i etisk tenkning på samme måte som innen teknologi og vitenskap.

Utenfor språket. En annen forskjell har å gjøre med språkets muligheter og begrensninger. Utenfor vår del av verden er det et vanlig syn at det vesentligste i kosmos kanskje kan fornemmes, men ikke uttrykkes verbalt. Hos oss plasseres det uutsigelige utenfor filosofien. I Asia er det gjennom målrettet trening at sann erkjennelse kan oppnås, ikke ved hjelp av ord og resonnementer. Meditasjon og praktiske yogaøvelser er viktig i indisk filosofi, og i Japan kan et haiku-dikt på sytten stavelser komprimere dyp innsikt om kosmos og menneskets plass.

Likheter. Det er også mange forbindelseslinjer og paralleller. Den praktiske orienteringen i kinesisk filosofi bringer tankene i retning av amerikansk pragmatisme, som av Baggini omtales som en anomali i den vestlige tradisjonen. Han tillater seg endog å nevne at valget av Trump kan være uttrykk for at amerikanere er mer opptatt av praksis enn av sannhet. Generaliseringer av denne typen er selvfølgelig risikable, men den som intet våger, intet vinner.

Schopenhauer nevnes ofte i sammenligninger mellom vestlig og østlig tenkning, og han opplevde med tiden et så sterkt slektskap med buddhismen at han fikk plassert en Buddha-statuett på pulten sin. Spinoza kan imidlertid være en vel så viktig referanse i og med hans monisme (verden er én) og definisjonen av frihet som «innsikt i nødvendighet». Baggini tegner med bred pensel i sine sammenligninger, og det finnes mange grenseflater der de ulike tradisjonene har beriket hverandre, fra den muslimske filosofen Tariq Ramadan til indiske Aniket Jaaware (tidligere omtalt i denne spalten), som skriver om kaste med utgangspunkt i både vedaene og Merleau-Ponty. Men dette er ikke Bagginis tema. Hans anliggende er å invitere til en postkolonial samtale der den kulturelle avstanden krymper inntil leseren gradvis innser at de samme spørsmålene reises innenfor alle tradisjonene.

Mer fra Kommentar