00:05 - 10. juli 2020

Ny verden, nytt språk

Karin Haugane besitter en lærd ømhet som vitner om at litteraturen først og fremst handler om å finne seg til rette i verden.

Erfaringsbasert poesi: Karin Haugane skriver med en poetisk-kritisk distanse som løfter både hennes og andres avgrunn opp i et mer undersøkende lys. Pressefoto: Catharina Caprino / Gyldendal

Enkelte erfaringer er så omveltende at de kan etterlate oss tause på grensen til det språkløse. Over tid kan tausheten utvikle seg til en væremåte og et personlighetstrekk, slik at den tause også for omverdenen fremstår som merket av erfaringen. Det behøver ikke nødvendigvis være ytre omstendigheter som ligger til grunn, selv om høydramatiske opplevelser ofte hører med. Mye av den aller fremste poesien springer ut av slike erfaringer og viser frem tausheten, selv når den «taler» på sitt mest insisterende vis. Derfor er det ikke uten grunn at mange av dem som har skrevet godt om litteratur, peker på den tette forbindelsen mellom erfaringens stumhet og poesiens kretsing om glemsel, tap og forsvinning.

Emblemet for denne forbindelsen, har i noen generasjoner nå vært holocaust og utslettelsen av de europeiske jødene forut for og under andre verdenskrig. Poeter som Paul Celan, Gunvor Hofmo og Ingeborg Bachmann, bygget seg alle et nytt poetisk språk for å svare på den tausheten som oppsto i kjølvannet av deres vidt forskjellige erfaringer med nazismen. Disse språklige byggverkene er bevart i dikt, romaner og essays, og ligger der fortsatt, klare til å tas i bruk av nye generasjoner med lesere. Det eneste som kreves, er en åpenhet for det usagte og en fornemmelse av at det som står på siden, henvender seg til noe som trolig aldri kommer til å bli erkjent fullt ut. 

Er man villig til det, åpner diktene en språklig klangbunn også for de mange lagene av taus erfaring som har nedfelt seg i hver og én av oss over tid. Dette gjør dem til en type brukslyrikk som befinner seg milevis fra marsjtrommene og korpsånden i Nordahl Griegs «Til ungdommen» og Arnulf Øverlands «Du må ikke sove». Der disse henvender seg til allerede eksisterende fellesskap, oppretter Celan og Hofmo en flenge mellom kollektivets etablerte språkformer og den individuelle erfaringens taushet.

Annonse