00:00 - 17. juli 2020

Kunsten å dyrke ugress

Selv i en noe ufokusert og utålmodig samling viser Terje Dragseth seg som en virkelig sterk poet. 

Ustriglet: Det er grunn til å verdsette Terje Dragseths ugressdyrking i et poetisk landskap som ellers har nok av striglede hageflekker. Pressefoto: Anna-Julia Grandberg / Blunderbuss

Terje Dragseth er en sånn gjennomført skapende type, som uanstrengt hopper fra det ene kunstuttrykket til det andre: I tillegg til å ha et 40 år langt forfatterskap bak seg, er han låtskriver og vokalist i bandet I Sing My Body Electric og har laget en rekke kortfilmer. Det halvt ekspresjonistiske, halvt abstrakte bildet Fjeshode, som utgjør forsiden på den nye diktsamlingen hans, har han malt selv. Boken har fått tittelen Alt jeg er redd for, men den glemmes lett når man har kommet et stykke ut i lesingen. Dette er ikke dikt som vitner om en fryktsom poet.

Sannheten er underlig. Vel, kanskje bortsett fra det aller første diktet, som tittelen henviser til. Det er en tre og en halv side lang oppramsing som beskriver jegets frykt, og som blander bekjennelse, selvironi, subtil spørsmålsstilling og absurd humor: «Jeg er redd ironi, det biter. Jeg er redd for den kollektive latteren, den ler ikke. Jeg er redd kirsebærsaus, jeg søler. Jeg er redd tausheten etter det som berettiget er sagt.»

Annonse