08:00 - 07. juli 2020

Det store puslespillet

Genene forteller oss noe om hvor våre forfedre kom fra og hvordan de flyttet seg rundt på kloden. Men de sier ingenting om vesentlige forskjeller mellom folkeslag, og er et dårlig utgangspunkt for å hevde at raser er en meningsfylt kategori.

Genetikeren Luca Luigi Cavalli-Sforza viser hvordan genetisk variasjon går på kryss og tvers gjennom menneskeheten. Her fra Brockwell Lido i London en varm sommerdag i 2006. Foto: Scott Barbour/Getty Images

Anbefalt bok

Luca Luigi Cavalli-Sforza

Genes, Peoples, and Languages

London: Penguin 2001

Strengt tatt burde jeg ha skrevet om denne boken for halvannet år siden, da genetikeren Luca Luigi Cavalli-Sforza døde, 96 år gammel, hjemme i Belluno. I sitt lange og produktive forskerliv bidro Cavalli-Sforza kanskje mer enn noen andre til forståelsen av det menneskelige genom. Han var dessuten langt fra fremmed for tverrfaglighet, og samarbeidet særlig med lingvister, arkeologer og kulturantropologer for å fargelegge noen av de mange hvite flekkene i kunnskapen om hva og hvem vi er.

På dette feltet kommer stadig ny kunnskap. I min oppvekst antok vi at de første menneskene hadde ankommet Australia for rundt 10 000 år siden. Nå er det påvist levninger som er minst 50 000 år gamle. Antagelsen om at mennesket oppsto i Afrika, som allerede Darwin trodde på, er nå ettertrykkelig bevist, ikke minst takket være Cavalli-Sforza og hans medarbeidere, og nå vet vi at det var flere migrasjonsbølger ut av Afrika. De fleste Homo sapiens som tok turen over Sinai, døde ut, men den siste bølgen, trolig for rundt 70 000 år siden, erobret etter hvert hele verden minus Antarktis.

Ikke uten humor. Genes, Peoples and Languages kan leses som en faghistorie og en intellektuell selvbiografi. Forfatteren var nærmere 80 og tillot seg personlige tilbakeblikk, samtidig som han formidler fra forskningsfronten. Den er kanskje den beste introduksjonen til feltet: leseverdig, oversiktlig, informativ og ikke uten humor. For eksempel nevner Cavalli-Sforza, selv født i Genova, at Dante nok ville gledet seg over at det på genetisk grunnlag kunne hevdes at Pisas og Firenzes innbyggere tilhørte ulike raser. Florentineren Dante hadde lite til overs for folk fra Pisa.

En av de viktigste innsiktene er nemlig at de genetiske grensene mellom folkeslag varierer til dels dramatisk, avhengig av hvilke gener man ser på. Når det gjelder blodtyper, viser det seg at 98 prosent av den amerikanske urbefolkningen – fra Alaska til Tierra del Fuego – har blodtype O. I Europa har 27 prosent blodtype A, mens tallet for afrikanere er 19. Arvelige sykdommer er ellers ujevnt fordelt. Talassemi, en genetisk sykdom som skyldes svak produksjon av hemoglobin, er vanligst i middelhavsområdet (og, ifølge Cavalli-Sforza, med særlig hyppighet rundt Ferrara), men er også utbredt i deler av India.

Begrenset kunnskap. Et hovedtema i Cavalli-Sforzas forskning dreier seg om migrasjon. Siden mennesker flytter på seg og blander seg med fremmede folk, er det genetiske puslespillet mindre ryddig enn om de hadde bestemt seg for å bli der de var. Det finnes folkegrupper som har vært relativt isolert i noen tusen år, men heller ikke mer. For å kartlegge migrasjonene er kunnskap om språk og teknologi til stor hjelp. Likevel er vår kunnskap stadig begrenset. De første australierne må ha hatt gode båter ettersom den korteste avstanden fra nærmeste øy var 70 kilometer, og det fantes ingen landbroer. Tre råtner og blir til jord, og vi har derfor ikke kunnskap om båter som er eldre enn rundt 8000 år. Anslagene for den første ankomsten av Homo sapiens i ulike deler av verden er stadig upresise, selv om spennet er snevret noe inn etter at denne boken kom ut i 2001. Cavalli-Sforza anslår at de første menneskene ankom Amerika for mellom 15 000 og 50 000 år siden. Landbroen over Beringstredet kan dateres til siste istid, men grupper kan ha ankommet kontinentet sjøveien lenge før.

Rasisme. Et tredje poeng å ta med seg er at utseende ikke nødvendigvis reflekterer genetisk avstand. Afrikanere og australske aboriginer har tidligere vært klassifisert sammen på grunn av overfladiske likheter, men genetisk forskning har vist at dette er misvisende. At begge gruppene er mørkhudede, skyldes tilpasning til klimatiske forhold.

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han på morgenbladet.no. en bok han synes flere burde få med seg 

Mange er opptatt av sine røtter, og de fleste religioner har en opprinnelsesmyte. I humangenetikken er det nærmeste vi kommer, den mitokondriske Eva. Mitokondrier arves fra kvinner til begge kjønn, og vi antar at vår siste felles stammor, som alle mennesker nedstammer fra, levde for rundt 150 000 år siden.

Siden andre verdenskrig har forskere og tenkere av mange slag jevnlig tilbakevist ideen om at raser finnes og at raseforskjeller kommer til uttrykk gjennom variasjon i medfødte evner og anlegg. Likevel er det umulig å benekte at rasismen finnes, og enda mer umulig er det blitt etter at drapet på George Floyd trakk ut proppen i et basseng som viste seg i stand til å produsere en vårflom av vitnesbyrd, dokumentasjon og erfaringer – i mange land, på alle kontinenter. Forskningen Cavalli-Sforza har utviklet i samarbeid med et omskiftelig, tverrfaglig lag av medarbeidere, viser at rasisme er et blindspor for alle som bryr seg om kunnskap. Denne boken er bare på et par hundre sider, men den rekker å vise både hvordan genetisk variasjon går på kryss og tvers gjennom menneskeheten, og hvorfor det er migrasjon, kulturell kreativitet og økologiske tilpasninger som forklarer det enorme språklige og kulturelle mangfoldet som fremdeles holder stand på denne planeten.

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse