Wuhan-400

---

Anbefalt bok

Dean Koontz

The Eyes of Darkness

New York: Pocket Books 1981 (revidert utgave 1996)

---

En kollega fortalte i vinter at det allerede i 1981 utkom en thriller om et virus som stammet fra Wuhan. Et raskt Google-søk viste at det nå fantes et virtuelt nettverk av mennesker som mente at forfatteren måtte ha «visst noe». De hadde neppe lest boken, og det hadde heller ikke min amerikanske bekjente, et dannet menneske som aldri ville tatt i en bok av Dean Koontz med ildtang. Jeg klarte derimot ikke å styre nysgjerrigheten, lastet ned boken og satte i gang.

Koontz skriver flere bøker i året, og brukte lenge pseudonymer for å skille mellom ulike deler av forfatterskapet. Denne ble opprinnelig utgitt under navnet Leigh Nichols. Koontz er ingen fremstående representant for litteraturen som kunstverk, men må sies å være en vellykket ambassadør for boken som vare. Femten av bøkene hans har inntatt førsteplassen på salgslistene i USA, han er oversatt til rundt førti språk, og har solgt 450 millioner bøker siden debuten i 1968.

Forfatteren har oppdatert boken noe i 1996-utgaven. Garth Brooks, som i en årrekke har vært en av verdens mestselgende plateartister, hadde ennå ikke debutert i 1981. Waco-aksjonen i 1993 er nevnt, og tidligere soldater har tjenestegjort i Gulfen, der den første krigen brøt ut i 1991. Generelt er den imidlertid preget av 1980-tallets verden. Kunnskap om det mystiske viruset fra Wuhan blir smuglet ut på diskett, ingen har mobiltelefon, datamaskiner er fremdeles noen mystiske greier, og skyer av tobakksrøyk flyter fremdeles vektløst omkring i Las Vegas’ champagnebarer.

Topphemmelig anlegg.

Den bærende ideen i The Eyes of Darkness er at Tina Evans' sønn Danny, som angivelig omkom i en bussulykke for et år siden, kanskje ikke er død likevel. Ettersom liket skulle ha vært ille tilredt, fikk hun aldri se det, og hun innbiller seg at han kan ha overlevd. I drømme møter hun den tolv år gamle sønnen, og en natt hører hun et smell fra en annen del av leiligheten. Hun tar revolveren ut av nattbordskuffen og ender på Dannys rom, der noen har skrevet NOT DEAD med kritt på en tavle. Tina er en fremgangsrik koreograf og skal snart ha premiere på forestillingen Magyck! i Las Vegas, og er lite innstilt på å la seg vippe av pinnen. Hun bestemmer seg for at meldingen er en usmakelig spøk, og konfronterer sin fraskilte mann uten resultat. Snart blir drømmene mer livaktige, og flere uforklarlige hendelser finner sted på Dannys forlatte, men intakte gutterom.

Parallelt med at den tilsynelatende kommunikasjonen med Danny utvikler seg, oppstår søt musikk, som det heter i bøker av denne typen, mellom Tina og den kjekke juristen Elliot Stryker, som senere viser seg å være en mann med mange talenter, ikke minst militære.

---

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

---

Disse elementene er tilstrekkelige til å drive boken fremover. Selv om boken ikke inneholder eksplisitte sexscener (den er skrevet for det amerikanske massemarkedet), påpekes det tidlig at Tina opplever Elliot som «et sunt mannlig dyr» og føler seg som en hoppe idet den merker hingstens første, forsiktige tilnærmelser. Elliot er på sin side instinktivt grepet av Tinas skjønnhet og utstråling, men også intelligensen han umiddelbart ser i de havblå øynene hennes. Forholdet blir fullbyrdet, som det heter, omtrent halvveis i boken, og deretter tar mysteriet om Danny over som motor. Den nøkterne, rasjonelle Elliot må gradvis innrømme at noe uforklarlig skjer på Dannys rom, og paret kjører fra Vegas til de øde fjellområdene i det nordlige California, hvor de til slutt finner veien inn i et topphemmelig militært anlegg, uten kart, men etter telepatiske instrukser fra Danny, som viser seg å bli holdt i fangenskap der.

Biologisk våpen.

Viruset er kjent som Wuhan-400, og er siste skrik i biologisk krigføring fra det kinesiske kommunistregimet (ikke ulikt president Trumps teori om koronaviruset); smuglet ut av en utro tjener og testet av amerikanerne. Det er et effektivt våpen. Inkubasjonstiden er bare fire timer, og ingen lever mer enn et døgn etter at de er smittet. Til gjengjeld dør viruset så snart den menneskelige verten gjør det. Derfor kan en invaderende styrke innta en øde by så snart innbyggerne er utryddet. De må bare rydde unna likene før de flytter inn i husene, butikkene og kontorene som nå står tomme.

Sjangertro.

En bok som denne må inneholde noen slemminger, og i dette tilfellet er de representanter for hemmelige militærtjenester, som ikke kan risikere at utenforstående får vite hva som foregår på basen. Tina og Elliot unnslipper dem selvfølgelig gang på gang, men bare såvidt, ellers hadde det jo ikke blitt noe spennende. I den siste, avgjørende konfrontasjonen er det Dannys overnaturlige evner, som henger sammen med at han har overlevd virusangrepet, som tar knekken på slemmingene.

Boken fanget denne leserens oppmerksomhet lenge. Riktignok er personene todimensjonale og uinteressante, og miljøskildringene er utvendige og pregløse, men den er effektivt fortalt og tro mot sjangerkonvensjonene. Tenk James Bond. Dessverre faller fortellingen sammen på slutten, omtrent som en hevet brøddeig som mister futten idet du setter den inn i ovnen. Den avgjørende konfrontasjonen uteblir, og i stedet velger forfatteren, som sikkert hadde flere bøker å skrive den måneden, en nødløsning som må oppleves som et antiklimaks. Dersom Koontz bestemmer seg for å kapitalisere på den pirrende Wuhan-forbindelsen, bør han skrive om slutten.