Vikarierende motiver

«Det er fantastisk alt vi kan tole». Sitatet er hentet fra surrealistpoeten Apollinaire, og står som motto for den franske debutanten Joseph Ponthus’ sterkt biografiske langdikt om arbeid og arbeidermyter i en tid der såkalte nulltimerskontrakter er blitt den nye normalen. Det innledende sitatet kan dermed også leses mer sarkastisk: Er det virkelig kun et spørsmål om å bite tennene sammen?

Linjeskift skildrer ikke noe politisk motivert selvproletariseringsprosjekt. Snarere springer boken ut av hva en kunne kalle ufrivillig research: I halvannet år jobbet forfatteren på en fiskeforedlingsfabrikk og et fellesslakteri i Bretagne gjennom et vikarbyrå mens det ikke var faglært arbeid å få andre steder, og det er denne spesielle perioden debutboken hans tar utgangspunkt i.

Lyden og lukten av fabrikk. Ponthus fanger på en sanselig måte fabrikkens lyder og lukter. I sine nøkterne dag-for-dag-skildringer skriver han blant annet inngående om fotsopp, vonde rygger, søvnløshet, tofusiling (!) og håndtering av illeluktende dyreskrotter. Monotonien er drepende, og den bortimot totale uforutsigbarheten ved løsarbeiderlivet er ofte like utmattende som jobben i seg selv. Men han skriver også med varme og galgenhumor om de få tingene som ikke fremmedgjør: Apollinaires dikt, Charles Trenets sanger, nasking av luksushermetikk og grove vitser klokken seks om morgenen. Iblant drister han seg til og med til noe så uhørt som å opphøye det tunge kroppsarbeidet til en kontemplativ, klosteraktig modus: «Slaveriet er frivillig/Nesten lykkeleg».