07:55 - 22. juni 2020

Tatt med buksene nede

Det sies at jo mindre som står på spill, desto bitrere blir konfliktene. I akademia er ikke det alltid tilfellet. De største skandalene har involvert berømte forskere med mye symbolmakt og stor fallhøyde.

En av de mest berømte skandalene er kontroversen rundt Margaret Meads forskning på Samoa. Her: Mead i arbeid ved American Museum of Natural History. Foto: John Loengard / The LIFE Picture Collection / Getty Images

Anbefalt bok

Ron Robin

Scandals and Scoundrels: Seven Cases that Shook the Academy

Berkeley: University of California Press 2004

Er det noen her inne som husker Sokal-saken? Det skjedde altså i de dager da postmodernismen herjet i amerikansk humaniora at en naturvitenskapsmann ved navn Alan Sokal sendte inn, og fikk publisert, en parodi på postmoderne dekonstruksjon av fysikken. Året var 1997, tidsskriftet het Social Text, og redaksjonen fikk etter manges oppfatning en stygg ripe i lakken.

Ikke alle var like imponert. Mange insisterte på at humaniora og naturvitenskap hadde så ulike mål at de var inkommensurable, og debatten vedvarte i flere år, som det kanskje tyngste gravitasjonspunktet i The Science Wars.

Kamp om sannhet. Sokal-saken er behandlet i Ron Robins Scandals and Scoundrels, som dukket opp mens jeg lette etter en bok av Richard Rorty (bøkene mine står stort sett alfabetisk), og gjensynet var gledelig. Robin er selv historieprofessor i Haifa, og foruten Sokal-affæren tar han for seg seks akademiske skandaler, tre fra historie og tre fra antropologi. Alan Sokal, som førte an i korstoget mot humanistenes uansvarlige relativisering av kunnskap, betraktet sosialkonstruktivisme og postmodernisme som en miljøgift i ferd med å forpeste det vitenskapelige jordsmonnet. Når det ikke var enighet om hva som skulle gjelde som sannhet, ble det vitenskapelige prosjektet underminert. Andre var uenige, og hevdet at også fakta var fortolkninger, at språket var med på å skape verden, og at det kunne finnes flere likeverdige beskrivelser av virkeligheten. Postkolonial og feministisk kritikk av de døde hvite menns hegemoni inngår også i dette minefeltet.

Robins sympati ser ut til å ligge hos Sokal, og mistanken melder seg om at han er nok en vitenskapens ridder som forsøker å redde det målbare og etterprøvbare fra forvirrende og tåkeleggende foucaultpati og derridisme. Hans siste eksempel synes imidlertid å peke i motsatt retning. Brødrene Gricha og Igor Bogdanov klarte nemlig å få publisert fem artikler i respektable fysikktidsskrifter, som ved nærmeste undersøkelse viste seg å bestå av «en serie tilforlatelige setninger som løser seg opp i ingenting». Heller ikke fysikkens tidsskrifter var immune mot intellektuell svindel.

Skyldte på vannlekkasje. De øvrige skandalene i boken er av et annet slag. Eksemplene fra historie dreier seg for en stor del om plagiat eller beskyldninger om fabrikkerte data, mens de antropologiske skandalene er knyttet til uenighet om faktiske forhold. I alle disse tilfellene kan påstander og beskyldninger etterprøves ut fra en felles forståelse om hva som skal gjelde som fakta. Likevel etterlater disse skandalene en følelse av at målestokkene glipper, og at forskningsmiljøene er for fragmenterte til å bygge kunnskap kumulativt. Forskere snakker i munnen på hverandre i stedet for å legge stein på stein.

En av de mest berømte skandalene er kontroversen rundt Margaret Meads forskning på Samoa. Var samfunnet først og fremst harmonisk eller konfliktfylt, og hva forteller konklusjonen oss om menneskets natur? Den opphetede debatten om Napoleon Chagnons forskning blant yanomamiene i Amazonas ligner. Han betraktet dem som krigerske; andre så dem som fredelige, eller endog primært som ofre for intern kolonisering.

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

Et mindre kjent eksempel, iallfall for denne leseren, er historikeren Michael Bellesiles’ revisjon av amerikansk nybyggerhistorie. I den prisbelønte Arming America syntes Bellesiles å ha bevist at skytevåpen var sjeldne i USA før midten av 1800-tallet, noe som måtte få konsekvenser for våpenpolitikk. Han fikk raskt motbør, først fra amatørhistorikere, deretter fra akademiske kritikere. Som ledd i sitt forsvar anførte Bellesiles blant annet at kontoret hans var blitt oversvømmet grunnet en vannlekkasje mens han var i utlandet, slik at dokumentasjonen var blitt ødelagt. Dette viste seg å være løgn. Kontoret hans var uskadd, og han var ikke i utlandet da vannrørene sprakk. Sjakk matt.

Lærerike. Skandalene Robin ruller opp, kaller vekselvis på skadefryd og medfølelse. Enkelte får steke i eget fett, mens andre blir ofre for manipulerende intriger. Som den norske Sudbø-saken minner oss om (odontologen Jon Sudbø ble tatt i omfattende fusk i 2006), er plagiat og fabrikkering av data tilstrekkelig til å ødelegge et forskerliv. Noen av Robins skandaler er av en slik art, et par springer ut av bevisste provokasjoner, mens andre er mer flertydige. Trolig har ingen av forskerne som har skrevet om Samoa eller yanomamiene bevisst handlet uredelig. Derimot har deres verdier og menneskesyn preget vinklingen, metodene og strukturen i forskningen deres. Det lar seg ikke gjøre å skille skarpt mellom Sein og Sollen – er og bør – når temaet er komplekst. Derfor er skandaler og opphetede debatter lærerike. De lærer oss noe om sannhet, og minner om at det alltid vil finnes et uutforsket terreng der ute.

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse