00:00 - 19. juni 2020

Lærerens angst ved bokhyllen

Til høsten møter norske skoleelever et fornyet norskfag. Spørsmålet er om undervisningen våger å behandle litteraturen som litteratur, skriver Sigurd Tenningen.

Faglitteratur til unnsetning: Tusenvis av norsklærere grunner over hvordan de kan gi innhold til de abstrakte læringsmålene som trer i kraft fra høsten av. Til unnsetning kommer faglitteraturen, som med sitt stille alvor søker å tilføre knitrende oksygen til de mange klasserommene hvor norskfaget i realiteten skal fornyes, skriver Sigurd Tenningen. Bildet er fra biblioteket på Jordal skole i Oslo. Arkivfoto: Christian Belgaux

Da jeg på midten av 2000-tallet studerte språk og litteratur ved Universitetet i Bergen, fikk jeg av mine medstudenter på Institutt på filosofi høre at det jeg drev med ikke var ordentlig tenkning. Til det var kunnskapsobjektene for ustabile og teoriene for outrerte. Snarere mente de at jeg drev med en form for innlæring av unntak og uregelmessigheter, noe de med en lett nedlatende term kalte for lesefag. For min del kunne jeg leve godt med denne benevnelsen, ettersom jeg hadde en klar fornemmelse av at litteraturen heller enn å uttrykke allmenne sannheter og universelle lovmessigheter, utgjorde en serie forsøk på å vise frem det enestående ved hver enkelt livsytring.

At disse litterære forsøkene i sin tur blir løftet opp til bilder på tidsånd og historie, fjerner dem ikke fra det singulære utgangspunktet: Både for meg og for mine mer logisk-analytisk anlagte venner på naboinstituttet, virket det urimelig at forfattere som Kafka, Vesaas og Duras hadde tatt mål av seg til å utforske noe annet eller mer enn sine egne dypt idiosynkratiske fornemmelser og ideer. At disse fornemmelsene også finner gjenklang hos hundretusenvis av lesere, beviser ikke annet enn at den fullstendig uregjerlige realiteten vi kaller «livsverden» til stadighet er i ferd med å innta nye språklige former. Det er denne evnen til å produsere nye uttrykk for det virkelige som er litteraturens og kunstens oppgave, og som gjør dem langt viktigere og mer fundamentale enn enhver teori om meningsdannelse og abstrakte sannhetsbetingelser.

Jeg kommer til å tenke på dette mens jeg leser Tatjana Kielland Samoilow og Per Esben Myren-Svelstads lærebok Kritisk teori i litteraturundervisningen, som nettopp plasserer seg i glipen mellom allmenne teorier om meningsdannelse og enkeltstående kunstverk. Som i så mange lignende bøker, innvarsler tittelen en spenning mellom å la undervisningen forfølge litteraturens nykker og vyer, og å underlegge tekstene et sett med forhåndsgitte teorier og begreper. Dette er også en spenning vi kjenner fra læreplanverket og den ferske Fagfornyelsen 2020, som trer i kraft fra høsten av. Akkurat i disse dager sitter tusenvis av norsklærere og grunner over hvordan de kan gi innhold til de temmelig abstrakte læringsmålene, der det fremheves at elvene etter fullført 10. klasse skal kunne «beskrive og reflektere over egen bruk av lesestrategier i lesing av skjønnlitteratur og sakprosa» og være i stand til å «sammenligne og tolke romaner, noveller, lyrikk og andre tekster ut fra historisk kontekst og egen samtid» (Fagfornyelsen 2020).

Annonse