00:00 - 05. juni 2020

I løse luften

Terje Holtet Larsens oppskritting av et indre landskap går seg fast i sine egne spor.

Bingo: Terje Holtet Larsens nye roman springer ut fra en bingohall i Oslo. Her er vi på Carl Berner. Foto: Jan Petter Lynau / VG / NTB scanpix

Hva snakker vi egentlig om når vi snakker om litterær «stil»? Det er lett å tenke at det handler om den vakre setningen som begeistrer oss, den poetiske formuleringen som slår oss med sin beskrivende eller sanselige kraft. At «stil» på en måte er løsrevet fra hva litteraturen egentlig handler om, det som fortelles, tanken som formidles. At man kan skrive vakkert, eller «stilsikkert», om hva som helst. Men er det egentlig sånn?

Disse tankene om den litterære stilen forstått som noe helt selvstendig løsrevet fra alt det andre litteraturen består av, virvles opp under lesningen av Terje Holtet Larsens nye roman. Han er en av norsk samtidslitteratur mest ivrige setningsgnukkere, det vil ingen som har lest ham være i tvil om, og i Oppskrittingen av et indre landskap er det som om han tar sin egenrådige skrivemåte enda et hakk lenger. Som vanlig i Larsens forfatterskap møter vi en fattigfornem forfatterskikkelse med dyp fascinasjon for forsvinningen som fenomen. Denne gangen befinner han seg på en restaurant i et bingolokale og en samtale mellom to menn på nabobordet setter ham på sporet av en fortelling som skal bli til denne romanen.

Teksten vi leser befinner seg halvt innenfor, halvt utenpå fiksjonen fortelleren spinner ut av den overhørte samtalen. Der fiksjonen kretser noir-aktig omkring danseorkestertrommisen Jesper Graff, som plutselig forsvant fra bandet midt under en konsert, i løse luften, handler boken som helhet om hvordan noe – litteratur – kan skapes av den samme løse luft. Men mest av alt handler det om Larsens ordrike setninger. Og under lesningen blir jeg nok en gang påminnet at svaret på spørsmålet overfor – om stilen er løsrevet fra innholdet – er nei.

Annonse