00:00 - 12. juni 2020

I dyrenes vold

Ida Fjeldbraatens dystopiske debutroman utforsker en verden der instinktene rår.

Debutant: Ida Fjeldbraatens korte roman har to fortellerstemmer: en kvinne og en jerv. Foto: Anna-Julia Granberg / Blunderbuss / Cappelen Damm

Når samtidsforfattere beskyldes for å skrive for mye om seg selv og sitt, og dermed være for lite opptatt av samfunnet, tilhører jeg ikke den anklagende part. Derimot synes jeg at de siste par tiårenes selvbiografiske tendens i norsk romankunst skaper minst like store mulighetsrom som den øvrige litteraturen. Likevel er det fristende å rose Ida Fjeldbraaten for å skrive om en dypt fremmed verden i sin debutroman Jerv. Helt original er denne ødelagte verdenen dog ikke, til det har romanen for mye til felles med Jan Roar Leikvolls mesterlige roman Fiolinane.

Det motbydeliges estetikk. Når assosiasjonene springer til Leikvoll skyldes det både estetiske og konkrete likheter. En første fellesnevner er sammenfallet i utsigelsespunkt: instinktdrevne mennesker på randen. Videre skriver de begge om et sted der sivilisasjonen slik vi kjenner den har brutt sammen. Også i form kan Fjeldbraaten minne om Leikvoll, språket er på samme tid poetisk og voldsomt, grafisk.

Når den navnløse hovedpersonen i Jerv ved romanens begynnelse våkner mutters alene på institusjonen hun bor på, bryr hun seg ikke nevneverdig med det. Hun drar av gårde til dyreparken der hun jobber som renholder, heller ikke der er det noen andre. Likevel går hun i gang med arbeidet, og sakte går det opp for hovedpersonen det leseren for lengst har forstått: noe er forferdelig galt.

Annonse