00:00 - 12. juni 2020

En visdom og dens tid

Antikkens stoikere fortjener på mange måter vår beundring. Men viktige blir de først hvis de svarer på spørsmål som også opptar oss.

Stoisk ro: Det eneste folk vet om stoisismen, er at det engang fantes noe som kaltes «stoisk ro». Men kan stoisismen moderniseres og gjøres relevant i dag? Foto: Sofie Amalie Klougart

Etterspørselen etter en type visdom varierer selvsagt med de problemene som kommer marsjerende i en bestemt historisk situasjon. Antikkens stoikere – forskjellige som de er – fortjener på mange måter vår beundring. Men viktige blir de først hvis de svarer på spørsmål som også opptar oss. Det lar seg alltids gjøre å lete seg frem i de gamle tekstene til noen gullkorn som overrasker med sin modernitet. Men er det mer å hente her? 

Jens Oscar Jenssen – som tidligere har gjort seg bemerket med en liten bok om mystikeren Johannes av Korset – har vært en påståelig tilhenger, ikke først og fremst av stoiske læresetninger, men av de gamles begrep om filosofien som en praktisk livsvisdom. Jenssen «jobber som filosofisk praktiker», som han selv sier med stilløs beskjedenhet. Har han rett i påstanden om at stoisismen kan moderniseres? Har han rett i at vi kan og bør vende tilbake til en praksisformidlet tenkning av stoisk type?

Harmoni. Det eneste folk vet om stoisismen nå til dags, er at det engang fantes noe som kaltes «stoisk ro», en fred som kunne vinnes og bygges med refleksjonen som instrument hinsides all forvirring. Uro, ubalanse og fortvilelse var den tankeløses uunngåelige skjebne. Vismannen skulle ha tilegnet seg naturens egen harmoni og orden. For sentrum i livet er noe som hviler i seg selv, hevet over det trivielle. Derfor måtte vismannen for all del unngå det opprivende. Poenget var å finne sin plass i helheten, profittere på naturens orden og bøye seg for det nødvendige. 

Annonse