13:27 - 02. juni 2020

Barna som spiste revolusjonen

Frigjøringsheltene fra kampen mot apartheid viste seg å være ganske alminnelige menn. Da de hadde fått av seg uniformen og hengt medaljene på veggen, glefset de i seg til de var i ferd med å sprekke. Noen ble riktignok innhentet av fortiden til slutt.

Niq Mhlongo beskriver et Sør-Afrika med brutal ulikhet og en ny elite som har karet til seg en stor del av kaken. Her: Kunder med god avstand på grunn av korona utenfor en kakebutikk i Johannesburg 5. mai. Foto: Siphiwe Sibeko / Reuters / NTB scanpix

Anbefalt bok

Niq Mhlongo

Way Back Home

Cape Town: Kwela Books 2013

Omsider utkom Ngugi Wa Thiong’os kanskje beste roman, Petals of Blood, på norsk i fjor, med tittelen Blodige kronblader. Den er en temperamentsfull, bitter roman om det første tiåret etter Kenyas selvstendighet. Frihetskjemperne ble stort sett parkert som lærere eller lavere funksjonærer, mens den nye eliten for en stor del bestod av kollaboratører og medløpere. Dette var Ngugis siste roman før han skiftet navn og litterært språk, fra det kristne James til patronymet wa Thiong’o, og fra engelsk til gikuyu.

Litt senere leste jeg om den hardhendte sørafrikanske håndteringen av koronaviruset, illustrert med et bilde av bevæpnede soldater som bevoktet en sliten boligblokk i Cape Town for å unngå at noen av de upålitelige, fattige innbyggerne brøt reglene. Deres dilemma var at de måtte ut for å jobbe slik at de kunne spise, men dersom de gikk ut, risikerte de å bli skutt.

Alt som har gått galt i Sør-Afrika etter overgangen til demokrati i 1994, skyldes ikke arven etter apartheid. Store deler av de nye økonomiske elitene er svarte afrikanere, og Jacob Zumas eksesser er ikke unike, men snarere et symptom. Samtidig er den sørafrikanske offentligheten så politisert at det er vanskelig å kritisere ANC uten å bli møtt med anklager om rasisme eller forræderi. Forfatteren Mark Behr, som jeg kjente da han bodde i Oslo tidlig på nittitallet, erkjente offentlig at han hadde spionert for apartheid-staten i sin ungdom. I stedet for å bli berømmet for sin ærlighet, ble Behr skjøvet ut av det gode selskap, selv om at innrømmelsen var et bidrag til Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Ulikhet med nytt fortegn. Sannhet og forsoning er også temaer i Niq Mhlongos tredje roman Way Back Home, en bok som neppe hadde blitt møtt med trampeklapp om den hadde vært skrevet av en hvit. Romanen handler nemlig om hvordan revolusjonens barn spiste seg fete og mektige på revolusjonen da de fikk muligheten. I Ngugis Kenya har medløpere og kollaboratører gjort det bra etter selvstendigheten, mens mange av frihetsheltene er endt som underbetalte lærere og funksjonærer i avsidesliggende landsbyer. Den sørafrikanske situasjonen er annerledes, ettersom mange vellykkede politikere og forretningsmenn hadde bakgrunn som geriljakrigere og frihetshelter i eksil, noe som gjorde dem moralsk uangripelige. Resultatet er i begge tilfeller et samfunn der ulikheten er like stor som før, men med nytt fortegn.

Parallelle historier. Fortellingen i Way Back Home veksler mellom to tider og steder. Hovednarrativet handler om Kimathi (navnet er swahili og ikke xhosa; han ble født i Tanzania i eksil), en forretningsmann i Johannesburg med en forkjærlighet for dyrt brennevin, merkeklær og prostituerte, og med betydelige manipulerende evner. Kimathis ekteskap har havarert, og han har generelt problemer med å oppføre seg anstendig.

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

Det andre handlingsforløpet, et par tiår tidligere, finner sted i en geriljaleir i Angola, hvor en gruppe comrades planlegger attentater mot apartheidstaten. Lederne, som går under dekknavnene Pilate og Idi, utvikler gradvis en paranoid overbevisning om at de har en angiver blant seg. De truer og torturerer sine kamerater, og i ett tilfelle gjør Pilate en langvarig innsats for å komme i buksa på en av dem, nemlig den vakre Lady Comrade Mkabayi. Som dekknavnet antyder, er Pilate klar for å toe sine hender når det skulle bli påkrevet.

Forbindelsene mellom de to parallelle historiene antydes, spesielt etter at Kimathi, som forsøker å drukne sine livaktige mareritt i cognac, møter gjenferdet Senami. I bokens siste kapitler smelter de sammen.

Brutalt. Way Back Home, som er blitt godt mottatt i Sør-Afrika, er ikke bare en glimrende roman, men også en modig intervensjon på to fronter. Mhlongo minner om at frigjøringsheltene kunne være brutale overgripere, og viser hvordan det nye Sør-Afrika er blitt ødelagt av de nye elitenes hensynsløse egoisme. Økende ulikhet er ingen oppskrift på høy tillit, og når staten nå mener at det er nødvendig å sette inn hæren for å hindre fattige borgere i å gå på jobb, er det lite som tyder på at avstanden er krympende. Mhlongos budskap er at det ikke lenger er akseptabelt å skylde på apartheid. Tiden er inne for at revolusjonen begynner å spise noen av sine barn. Sånne som Kimathi.

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Kanskje vi kan åpne noen flere dører inn til virkeligheter som vi kanskje ikke engang ante at finnes?»