13:46 - 12. mai 2020

Tilværelsens uutholdelige tyngde

Det kan se ut som om fjorårets Goncourt-vinner har skrevet om fengselsopphold, kanadisk dagligliv og vaktmesteroppgaver, men den ytre handlingen er bare et påskudd for å snakke om viktigere ting.

Fengselsopphold har det felles med koronatiltak at de tilbyr store mengder langsom tid. Illustrasjonsfoto: Walter Homann / Avalon / Getty Images

Anbefalt bok

Jean-Paul Dubois

Tous les hommes n’habitent pas le monde de la même façon (Alle menn(esker) lever ikke i verden på samme måte)

Paris: Éditions de l’Olivier 2019

Det selges fremdeles mange bøker, men det er vanskelig å vurdere i hvilken grad de faktisk blir lest. Tallene fra kvantitativ forskning spriker, men det er liten tvil om at den litterære romanen har tapt terreng. Da jeg gikk på gymnaset for førti år siden, diskuterte ganske mange av oss Hesse og Bjørneboe i friminuttene, men det er lite som tyder på at denne praksisen har fortsatt.

Å lese en litterær roman er en autotelisk handling: Den er sitt eget mål, og har ingen instrumentell motivasjon. Slike bøker er ikke engang nødvendigvis underholdende, til forskjell fra krim. Denne romanen, som fikk Frankrikes mest prestisjefylte litterære pris i november i fjor, er av en slik karakter. Den fyller deg med noen stemninger og gir deg noen bilder. Du lærer litt om småfly, fengselsmat, motorsykler, Hammond-orgler og vaktmesteroppgaver, men ikke egentlig noe av betydning. Likevel er det som om livet er blitt litt rikere og lesere har skjønt litt mer idet Paul Hansen på siste side ringer på en dør i Skagen og boken er slutt.

Heder og ære. Med unntak av Nobelprisen, er litterære priser sjelden på nivå med lottogevinster. Booker-prisen er på respektable 50 000 pund, National Book Award på10 000 dollar, tilsvarende en god månedslønn. Goncourt-prisen består av nøyaktig ti euro og et diplom. Vinneren får altså ikke penger, men til gjengjeld noe annet franskmenn vet å verdsette, nemlig kulturell kapital. Dessuten får du mange lesere. Jean-Paul Dubois (født 1950) solgte i akseptable opplag også før han mottok sin Goncourt sist november, men nå fikk han noen nye lesere, deriblant undertegnede. Det er endog gode muligheter for at Tous les hommes n’habitent pas le monde de la même façon blir oversatt til engelsk. Av Dubois’ 21 tidligere bøker er bare én oversatt så langt. Denne fortjener å bli lest på mange språk.

Fengsel.Tous les hommes… fortelles av Paul Hansen, som sitter i fengsel i Montréal, der han deler celle med en Hells’ Angel av betydelig fysisk omfang, Patrick Horton, som alt har fem års fartstid i fengselet. Hva Hansen har gjort forblir lenge uklart, men han nevner at dommen på to år virker fornuftig.

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

Hansen skildrer fengselsrutinene i stor detalj. Noe trivelig sted er det ikke, men ganske sikkert bedre enn det er sør for grensen. Maten er monoton, rottene svinser i krokene, det er iskaldt inne på julaften, og cellekameratenes felles toalett er plassert nokså midt på gulvet. Og neida, å være innsatt er ikke direkte sammenlignbart med isolat og karantene grunnet korona. For det første går mange innsatte plagsomme runder med sin samvittighet, noe Hansen er forskånet for av grunner som gradvis blir tydelige. For det andre sirkulerer piller og andre rusmidler mellom cellene; det har vi vel ikke sett så mye av ennå her. For det tredje er de materielle og sosiale forholdene mer ydmykende. Koronaisolat for smittede og sårbare er mer å sammenligne med husarrest, en straffeform som typisk anvendes for lovbrytere som er høyt på strå.

Langsom tid. Fengselsopphold har imidlertid det felles med koronatiltak at de tilbyr store mengder langsom tid, noe som gir gode muligheter for tilbakeblikk, og av dem er det mange i Tous les hommes. Som navnet tilsier har Hansen, født i Toulouse, dansk far, oppvokst i den forblåste fiskerlandsbyen Skagen. Spenningen mellom den protestantiske pastoren Johanes Hansen og moren, som driver en kunstkino med stadig dristigere program mot slutten av sekstiårene, er et sidetema som i seg selv kaller på interesse. Når Paul blir gammel nok, spør han moren rett ut hvorfor hun giftet seg med den strenge presten. «Han var så pen, forstår du», svarer hun.

Paul har ingen formell utdannelse, og før han blir dømt, jobber han som vaktmester i boligkomplekset L’Excelsior. Samboeren Winona, halvt algonquin og halvt irsk, flyr sjøfly til avsides bosettinger i det nordlige Québec. Om vinteren festes skøyter til flottørene, slik at de «danser som curlingsteiner på isen» ved landing. Pauls fineste stunder er turene med Winona inn i skogene.

En knust mann. Det er først mot slutten at Paul forteller hvorfor han ble fengslet og dømt, og iallfall denne leseren forstår meget godt hvorfor han ikke angrer. Jeg tilbyr ingen spoiler, men la meg røpe at konflikten og traumet som førte til forbrytelsen har ligget som en skygge over hele fortellingen frem til dette punktet på side 235. Der faller mye på plass. Paul Hansen er un homme brisé, en knust mann, men det skyldes ikke forbrytelsen han har begått. Etter at han slipper ut, kjøper han tre bøker om Harley-Davidson, kanskje som en takknemlig gest til engelen Patrick Horton, og definitivt som en anerkjennelse av at ikke alle mennesker lever i verden på samme måte.

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Kanskje vi kan åpne noen flere dører inn til virkeligheter som vi kanskje ikke engang ante at finnes?»