00:05 - 15. mai 2020

Spøkelset i maskinen

Bjørn Vatnes fortelling om bevissthetens yttergrenser er rik nok til at leseren tåler å svelge noen estetiske kameler.

Fra den digitale skjærsild: Året er omkring 2030 i Bjørn Vatnes nye roman, og vi møter en sørgende mann og hans døde kone. Kroppen hennes er borte, men bevisstheten hennes lever videre i en datamaskin. På en måte. Foto: Anders Emblem

Hvis man ser for seg at Jan Kjærstad – som den gale professoren på et slags litteraturgenetisk forskningssenter – kunne crispr-klippe seg frem til en idealroman, så er det overhodet ikke usannsynlig at akkurat Bjørn Vatnes Død og oppstandelse var det som oppsto i den litterære petriskålen. Året er omkring 2030, og Vatne introduserer oss for den litterært orienterte journalisten Remi Torp som nylig har mistet sin kone Oda til kreft. Hun var en offentlig kjent og suverent intelligent lege og like før hun døde lot hun bevisstheten sin laste opp ved et hjerneforskningssenter på NTNU. Oda, som nysgjerrig og udogmatisk søker bevissthetens maksimale utnyttelse og utvidelse, er som løftet ut av det kjærstadske laboratorium.

Den muntre professor Kjærstad har nok vært fornøyd med tidligere produkter også, som Jan Grue (i novellene) og Bår Stenvik, men i Død og oppstandelse handler det nettopp om spørsmålet han har vist størst nysgjerrighet på og forkjærlighet for: Bevissthetens og jegets grenser.

Nynyreligiøsitet. «Ja, jeg planlegger å bringe faren min tilbake.» Det er den transhumanistiske profeten Ray Kurzweil som snakker, og en av transhumanismens mest interessante kritikere, den amerikanske essayisten Meghan O’Gieblyn, som gjenforteller. Hun åpner sitt mye leste og med rette bejublede essay «Ghost in the Cloud. Transhumanism’s Simulation Theology» (trykket i n+1 i 2017) med å beskrive en scene fra en dokumentar om Kurzweil. Han er blant annet berømt for å ha spådd at datamaskiner vil være kraftige nok til å kunne lastes opp med en menneskelig bevissthet i 2045. Mannen står i et rom hvor det oppbevares mengder av papirer, fotografier og brev etter faren hans som døde i 1970. Kurzweil forteller at sammen med farens DNA vil informasjonen i dette rommet kunne brukes til å vekke faren til live. «Folk lever videre i minnene våre, og i det kreative arbeidet de etterlater seg, så jeg tror vi kan samle alle disse gode vibbene og få dem tilbake», sier han.

Annonse