00:05 - 29. mai 2020

Smuler fra de rikes bord

Henrik Langeland har kontroll på Oslo-elitens livsstilsmarkører, men klarer ikke gi leseren følelsen av å bli fortalt noen hemmeligheter om miljøet han beskriver.

Litterært Se og Hør: I Henrik Langelands romantrilogi om Christian von der Haller forekommer flesteparten av karakterenes navn slik vi kjenner dem i virkeligheten, som for eksempel Petter Stordalen. Her er Stordalen på  «politikerveckan» i Almedalen på Gotland i 2017. Foto: Anette Lindfors Persson / IBL Bildbyrå / NTB scanpix

Har man tilbragt én helg på Geilo, Hemsedal eller Beitostølen, eller oppdaget at Urmaker Bjerkes klokkemesse på Astrup Fearnley faktisk er noe som finnes, så kan man ikke være i tvil om at det finnes mange Christian von der Haller i Norge. Henrik Langelands romanskikkelse fra 2003, som nå er tilbake i en tredje roman, er en mann med stadig flere likesinnede. Siden han dukket opp i samtidslitteraturen, er Tesla X blitt folkebil, jappetidens champagnevaner omtrent like utbredt som traktorgressklipper og hyttene i den norske fjellheimen har vokst og spredd seg i et tempo selv Christian ville hatt problemer med å se for seg for tyve år siden.

Wonderboy og oppfølgeren Fyrsten fra 2013 har ifølge forlaget solgt 150 000 eksemplarer til sammen. Mange av disse leserne er folk som ikke vanligvis tråler hyllene i den skjønnlitterære avdelingen i bokhandelen. Snarere tilhører de nettopp det DN-lesende segmentet som Langeland beskriver. Dette var, og er, noe av det karakteristiske med Langelands romantrilogi om de norske rike – den blir lest med begeistring av nettopp de norske rike. Og egentlig ser det ut til å ha vært meningen hele tiden. Systemkritikk er ikke Wonderboy-romanenes anliggende.

Livsstilsmarkørene. I Wonderboy fra 2003 planla den da 34 år gamle Christian å fusjonere Gyldendal og Aschehoug, med mål om å bli den mektigste forlagsmannen i Norge – bare for å miste alt i dotcom-dragsuget. På fritiden drev han med kvelesex, og i bakgrunnen ulmet hans frykt for en påvist Alzheimers-risiko. I Fyrsten (2013) hadde Christian kjempet seg tilbake i den økonomiske eliten, denne gang som mediesky eier av et kommunikasjonsbyrå, der han jobbet for å vinne stortingsvalget for Høyre, og begeistret ble beskrevet av en bikarakter som «den norske kommunikasjonsbransjens Don Draper!».

Annonse