00:05 - 15. mai 2020

Personlig klimakrise

Hva om vi kunne stanse klimaendringene med gode ønsker?

Eksistensen til en isdekt øy: I «Kjære Grønland» møter leseren et lyrisk jeg som gjennom brev henvendt til Grønland (ja, den store øya) prøver å «forstå» hvorfor isen der smelter. Bildet er fra fjorden Kangia på Grønland, som ble satt på Unescos verdensarvliste i 2004. Foto: Günter Lenz / NTB scanpix

Samtidig med at kunnskapen og oppmerksomheten om den globale oppvarminga, naturtapet, luftforurensingen, avskogingen og havstigningen har økt, har vi også sett en voksende klimalitteratur. Bøker som forsøker å gi perspektiver på krisen vi befinner oss i, og sette oss i kontakt med vår egen splittede eksistens midt oppi alt dette, som overforbrukere, forsøplere, men også som natur selv. Gode eksempler er danske Signe Gjessings Ud i det u-løse (2014) og Inger Elisabeth Hansens Å resirkulere lengselen, avrenning foregår (2015), som med innlevelse setter vår relasjon til omgivelsene under lupen.

Å forholde seg til vitenskapen er blitt en selvfølge i mange klimarelaterte utgivelser. Ida Frisch sin første diktsamling og andre bok, Kjære Grønland, gjør også dette på sitt vis, men fremstår likevel svært fiktiv. Leseren møter her et lyrisk jeg som gjennom brev henvendt til Grønland (ja, den store øya i nordvest) prøver å «forstå» hvorfor isen der smelter, kun hjulpet av egne sanser, fantasier og personlige erfaringer.

Når mennesket er målestokken. Tonen i diktene er fortellende, pratsom og naiv: «Det er kanskje egoistisk av meg å ville bli hørt sånn, / men jeg tror jeg forstår litt hva du holder på med, / jeg har også lyst til å forsvinne innimellom». Usikkerhetene av typen «kanskje» og «litt» og «tror» myldrer i teksten, og gir inntrykk av et ungdomssinn. Det samme gjør det begrensede perspektivet i boken: Verdenen vi forholder oss til er sterkt stilisert – i jegets liv finner vi et hus, en hage med noen blomster og «han som sover ved siden av meg»

Annonse