00:05 - 29. mai 2020

Marilynne Robinsons nye essay moraliserer med rette, skriver Bernhard Ellefsen.

Marilynne Robinsons nye essay moraliserer med rette, skriver Bernhard Ellefsen.

For Marilynne Robinson er koronakrisen er miniatyrversjon av den grunnleggende politiske krisen i USA og Vesten. Her tar den Iowa-baserte forfatteren farvel med daværende president Barack Obama etter at de to møttes til samtale ved Iowa State Library i september 2015. Foto: Andrew Harnik / AP / NTB scanpix

Susan Sontag er død. Richard Rorty også. Lionel Trilling er både død og glemt. Amerikanske intellektuelle som snakker om USA som ett land, som engasjerer seg i dets identitet, historie og utvikling, og som snakker i mildt (eller strengt) oppdragende tredjepersonsstemme om de kriser, begivenheter og omkalfatringer som til enhver tid finner sted, er en utrydningstruet art. Og det er ikke mange som sørger over tapet.

Men Marilynne Robinson lever. Siden 1980 har hun skrevet et kresent knippe romaner, utgitt et like kresent antall essaysamlinger, samtalt med da sittende president Obama i The New York Review of Books, og blitt kåret av Time til en av USAs hundre mest innflytelsesrike personer.

Annonse