00:10 - 22. mai 2020

Mannen i penthouseleiligheten

Woody Allens selvbiografi består av vitser, sladder, skandaler og en smittsom likegyldighet til eget arbeid.

Uinteressert: I sin selvbiografi er Woody Allens komplette mangel på interesse for å gå inn i filmene sine like smittsom som den er reduksjonistisk. Her er han og Demi Moore i Allens Deconstructing Harry fra 1997. Foto: Moviestore / REX / NTB scanpix

Enhver selvbiografi er i én eller annen forstand en forsvarstale, men få blir møtt med like store forventninger om at hovedpersonen skal forsøke å renvaske seg selv som Woody Allens Apropos of Nothing. Interessen for 84-åringens memoarer handler langt mindre om Annie Hall, Zelig og Crimes and Misdemeanors enn om hans forhold til ekskjæresten Mia Farrow, ekteskapet med hennes adoptivdatter Soon-Yi Previn, og anklagene om at han skal ha begått seksuelle overgrep mot adoptivdatteren Dylan Farrow.

Dette er også temaet Allen vier suverent mest oppmerksomhet gjennom disse 392 sidene. Filmene sine har han liten interesse av å diskutere, og det lille han har å si er sjokkerende banalt. Disse overfladiske betraktningene er ikke forsøk på å beskytte filmenes mystikk og flertydighet à la David Lynchs performative unnvikelsesmanøvre. Det vi finner mellom disse permene er nedtegnelsene til en gammel, privilegert og narsissistisk mann uten interesse for å forstå seg selv eller andre. At denne mannen ikke desto mindre har laget en håndfull mellommenneskelige dramaer som kan beskrives som mesterverk, er en gåte boken hverken synes bevisst eller er i stand til å belyse.

En sky av feromoner. Apropos of Nothing starter friskt, med humoristiske anekdoter fra oppveksten og Allens unge år som tryllekunstner, vitseforfatter og komiker. Disse innledende kapitlene har form av en lang, digresjonsfylt standup-monolog. Prosaen er minelagt med punchlines, og selvskrytet og namedroppingen – det er mer enn nok av begge deler – er dynket i falsk beskjedenhet. Etter noen sider aner man også konturene av det som skal vise seg å være en av bokens tematiske bærebjelker: Hver gang en kvinne nevnes ved navn, redegjør Allen for vedkommendes utseende og seksuelle tiltrekningskraft, enten det dreier seg om hans mor (unntaket som bekrefter Freuds ødipuskompleks som en regel) eller den unge Scarlett Johansson («når du møter henne må du kjempe deg frem gjennom feromonene»).

Annonse