08:04 - 06. mai 2020

Livet i fjæra en million år etter viruset

Kurt Vonneguts kanskje beste roman handler om hvordan menneskeheten kom seg videre fra sin storhjernede hybris etter at et virus begynte å spre seg på bokmessen i Frankfurt.

Kurt Voneguts Galápagos er et darwinistisk tankeeksperiment der menneskene ender som en slags seler. Her: Sjøløver hviler på stranden, Galápagos-øyene. Foto: Image Broker / NTb scanpix

Anbefalt bok

Kurt Vonnegut

Galápagos

New York: Random House 1986

Det er som om alt vi går rundt og tenker på, nå blir smittet av viruset. Når jeg tenker tilbake på tidligere leseopplevelser, går jeg riktignok ikke direkte til Camus’ Pesten, men det er ikke langt unna. (Christine Amadous nye oversettelse har for øvrig vært vanskelig å oppdrive.) Denne uken har jeg tatt frem en bok av en forfatter som har gått i arv i min familie. Det er ikke alt vi arver fra hverandre, men noe er det. Hos oss har for eksempel en fanatisk forkjærlighet for Delfia-kaker gått i arv gjennom farslinjen: Min far insisterte på Delfia til påske, og min bror og jeg, samt våre respektive sønner, er blitt lidenskapelige tilhengere av denne overdådige kaloribomben, som store deler av den øvrige befolkningen ser ut til å ha utviklet delvis immunitet mot. I julen sammenligner vi. Jeg har alltid ment at min er den beste.

Kurt Vonneguts romaner har fulgt en litt annen arverekkefølge (vi har jo kognatisk slektskap her til lands), så i dette tilfellet gikk overføringen fra min far via meg til min datter. Lenge hadde hun ment at jeg burde skrive om Galápagos i denne spalten, og jeg var ikke uenig, men nå er tiden inne. Dette er jo en tid for fri spekulasjon om hvordan fremtiden kan bli. Hjulene i det globale maskineriet går nå så langsomt rundt at det er mulig å få øye på trinsene og slangene som holder det gående. Mens vi for noen måneder siden bare snakket om nipsen på peishylla, har vi den siste tiden oppdaget grunnmuren. I en slik situasjon er alt mulig. Som for eksempel å hente noen burleske opptrinn, en porsjon sardonisk humor, en skarp samfunnskritikk og noen dråper humanistisk livsvisdom fra en forfatter som ikke vil gå ut på dato med det første.

Mystisk virus. Vonneguts romaner forutsetter at leseren legger snusfornuften i en skuff og lar seg smitte av forfatterens fantasi. For eksempel slik: Sett at de siste menneskene var strandet på en gold øy ute i havet, uten annet næringsgrunnlag enn rå fisk, iguaner og skilpadder, men også uten andre fiender enn hvithai og spekkhoggere. Sett at det første barnet som ble født på øya, var loddent fordi de amerikanske atombombene hadde spilt russisk rulett med genene hos hennes japanske mor. Og sett at hele menneskeheten, med unntak av den lille kolonien på en av de mindre Galápagos-øyene, var blitt steril på grunn av et mystisk virus som først begynte å spre seg på bokmessen i Frankfurt. OK? Da går vi videre.

Menneskehetens utvikling. Fortelleren viser seg å være Leon, sønn av den eksentriske science fiction-forfatteren Kilgore Trout, som lesere av Vonneguts bøker kjenner fra før. Da Leon Trout jobbet med å bygge cruiseskipet Bahía de Darwin på et verft i Malmö, ble han ved et uhell halshugget idet en tynn jernplate falt ned mens han sto og sveiset. Han døde, men ble en hvileløs ånd som ikke kom seg inn i den blå tunnelen, men som ble på båten, som etter planen skulle frakte turister fra Guayaquil til Galápagos. Etter en million år forteller han historien om hvordan båten seilte fra et Guayaquil i opprør med bare et par håndfuller mennesker ombord. Senere, fortsetter han, kom menneskeheten seg videre fra å være de storhjernede, destruktive, brutale og hensynsløse vesenene vi er nå, til å bli harmløse, pelskledde skapninger, altså en slags seler som riktignok var smarte nok til å le når noen prompet, men med for små hjerner til å lage atombomber eller komponere Beethovens niende symfoni.

Humorist med dybde. Man kan lett komme i skade for å undervurdere Vonnegut. Hans slentrende, uformelle stil, vitser av varierende kvalitet og totale mangel på pretensiøse fakter kan gjøre det fristende å avskrive ham som en lettvekter. Men man skal ikke skue hunden (eventuelt fremtidsmenneskene) på hårene, og faktum er at Vonnegut er en humorist, men mest av alt en moralist med betydelig filosofisk dybde. I denne boken er Vonneguts viktigste talerør Mandarax, en mer avansert slektning av Google Home, som siterer fra verdenslitteraturen når situasjonen krever det.

Evolusjon. Galápagos er et darwinistisk tankeeksperiment. Ettersom de skipbrudne havner på en øy nesten uten vegetasjon, slår seleksjonsmekanismen inn umiddelbart. Bare de som klarer å tilpasse seg livet i dette miljøet vil kunne forplante seg. Behåring gir et selektivt fortrinn, mens hender ikke gjør det.

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

Da jeg opprinnelig leste boken, som kom ut i 1986, hadde jeg nettopp gjort meg ferdig med Peter Wessel Zapffes Om det tragiske, og i mitt hode utgjør disse bøkene en helhet. Begge handler om hvordan menneskets overutrustning fører til tragedie, og begge har vår biologiske evolusjonshistorie som fundament. Det er også noen forskjeller. Blant annet er Vonneguts persongalleri mer fargerikt enn Zapffes, fra svindleren James Wait og de seks jentene fra kanka-bono-folket til den etter hvert kloke konen Mary Hepburn og den alkoholiserte, inkompetente kapteinen Adolf von Kleist, som speiler evolusjonens blinde prøving og feiling med sine hjelpeløse forsøk på navigasjon.

Vonnegut skrev mange gode romaner, og dette er kanskje den beste. Den forteller oss at vi har valg og moralske plikter overfor hverandre, men også at det ikke er alt vi storhjernede homo sapiens har kontroll over. For eksempel virus.

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Kanskje vi kan åpne noen flere dører inn til virkeligheter som vi kanskje ikke engang ante at finnes?»