07:58 - 29. mai 2020

Jo da, nei da, jo da

Hvorfor ender tilsynelatende teknologikritiske bøker så ofte opp med å bekrefte teknologiens makt over oss?

Mottar du Skjermhjernen og Den nervøse planeten på dørmatten nå, føles det nok vel så antiklimatisk som når en leveranse fra Zalando eller Blivakker.no ankommer som fysiske, målbare bevis på dine egne komplekser, skriver Eline Lund Fjæren. Foto: Christian Belgaux

Et tyvetalls ganger har jeg slettet min egen Instagram-konto. Sjelden tar det lang tid før jeg logger meg inn for å gjenopprette. Nå mer enn vanlig er jeg nysgjerrig på hva andre foretar seg, og på hva en pandemisk hverdag kan romme. Dette har jeg observert i strømmen: Mange har bakt sitt første surdeigsbrød. Folk går på tur, leser bøker og lager mat. Influensernes oppmerksomhetshigen ser ut til å ha fått et betydelig oppkok, og ulike skjønnhetsprodukter blir reklamert for med hissig iver. En ung mann har lansert «Norges første Instagram-bok».

Hvordan skal jeg vurdere andres aktiviteter opp mot mitt eget dill og dall? For ikke å nevne det jeg må innrømme er blitt et tiltagende netthandelsproblem? På Instagram er annonsene sirlig plassert mellom ymse oppdateringer fra venner og bekjente, og skiller seg ikke vesentlig ut fra personlig eller originalt innhold. Det er selvsagt poenget. Likevel er jeg alene om reklamene, de er skreddersydd for meg: vitaminer, kremer og øyendråper, ensfargede klær og sko til kvinner, lilla barberhøvler designet av svenske feminister og diverse anti-age-produkter. Eline, still thinking about Hyaluronic Acid?

Annonse