00:05 - 15. mai 2020

Hos den svenske poeten Kristina Lugn kan en levende latter høres gjennom mørket, skriver Bernhard Ellefsen.

Hos den svenske poeten Kristina Lugn kan en levende latter høres gjennom mørket, skriver Bernhard Ellefsen.

Folkekjær poet: Kristina Lugns diktning var intenst levende, til tross for at dødens mørke henger over nesten alt hun skrev. Foto: Beatrice Lundborg / DN / TT / NTB scanpix

Lørdag 9. mai døde den svenske poeten, dramatikeren og kulturpersonligheten Kristina Lugn og foran meg på arbeidsbordet ligger hennes samlede dikt. Sist jeg så henne på de svenske kultursidene, var det som birolleinnehaver i den tåpenes sammensvergelse som Svenska Akademien utgjorde etter at den konservative falanksen blant De Aderton hadde kastet leder Sara Danius og gjort slutt på alle håp om et skikkelig oppgjør med voldtektsmannen Jean-Claude Arnault, som hadde brukt sine tette bånd til Akademien til å trakassere kvinner gjennom tiår.

Litteraturforskeren Horace Engdahl var de reaksjonæres skadefro lagleder, hans trofaste støttespiller, den tilsynelatende permanent berusede Kristina Lugn, fremsto som et eklatant bevis på at livslangt medlemskap i denne institusjonen var en utsøkt dårlig idé. De åtte diktsamlingene som står å lese mellom permene på Dikter 1972–2003 roter til bildet betraktelig.

Hun ble en folkekjær dikter, Kristina Lugn. En av tekstene hennes er blitt sunget i en relativt nylig, kongelig dåp. Bare i Expressen har man kunnet lese et tosifret antall saker om henne denne uken. Tekstene hennes er i bruk. På de omtrent tredve årene som gikk fra hennes første til hennes siste diktsamling, var det mye som forandret seg, men ikke dette: Hun var en smertens og ensomhetens poet. Hun kunne være forbannet morsom. Og til tross for at dødens mørke henger over nesten alt hun skrev, var diktningen hennes intenst levende.

Annonse