00:10 - 22. mai 2020

Furet, værbitt

Heidi Sævareid har vært for forsiktig med sin families historie i romanen Longyearbyen.

Det store landskapet: Det er eksotisk å lese om Svalbards storslåtte, kjølige landskaper i Heidi Sævareids roman Longyearbyen. Foto: Gunnar Bjørner / Gyldendal

Isolasjon og isbjørn er de to største ulempene ved å bo på Svalbard, og alle som går utenfor bosettingen er anbefalt å ha med skytevåpen. Det er derfor ikke så unaturlig at et gevær er en sentral rekvisitt i den tre ganger Bragepris-nominerte ungdomsbokforfatteren Heidi Sævareids første voksenroman Longyearbyen. Men det skal vise seg å være noe unaturlig med at et så sterkt symbol aldri kommer i spill.

Under lesningen ledes tankene mine i retning av Anton Tsjekhovs berømte pistol. Uttrykket stammer fra den russiske forfatteren som i ulike varianter skal ha sagt at man i en litterær fortelling skal skjære bort alt som ikke er nødvendig å ha med. Hvis man introduserer en pistol i et kapittel, må den brukes i et annet. Leseren skal altså ikke få falske forhåpninger. Nå har den ambisiøse litteraturen etter Tsjekhov gjort det til en slags sport å legge ut pistoler som aldri avfyres, men i Sævareids roman blir det uavfyrte våpenet et bilde som ebber ut.

Altoppslukende mørke. Vi skal tilbake til femtitallet, og Eivor har flyttet til Longyearbyen sammen med ektemannen sin. Longyearbyen var på denne tiden en gruvebosetning, og Eivor skulle passe de to døtrene deres mens mannen arbeidet som stedets lege. I det lille samfunnet finner han seg raskt til rette, men for Eivor er det vanskeligere. Hun kjenner seg ufri i det lite gjestmilde miljøet der gevær og full påkledning er nødvendig for den minste tur utenfor døra. Isolasjonen tærer på Eivor, og det på et vis mange fastlandsnordmenn også har fått føle på de siste månedene. 

Annonse