00:05 - 15. mai 2020

Etter nedstengningen vil verden være den samme, bare litt verre, skriver Michel Houellebecq.

Etter nedstengningen vil verden være den samme, bare litt verre, skriver Michel Houellebecq.

Alt blir som før: Koronakrisen gir oss bare bedre grunner til å unngå menneskelig kontakt, skriver Michel Houellebecq. Her hjemme hos seg selv i 2014. Foto: Philippe Matsas / Opale / Bridgeman Images

Det kan like gjerne innrømmes: De fleste mailene vi har sendt til hverandre de siste ukene har først og fremst vært for å få bekreftet at mottageren ikke er død, eller i ferd med å dø. Men så snart dette var bekreftet, prøvde vi tross alt å si noe interessant, hvilket ikke var enkelt, siden denne epidemien hadde klart det mesterstykke å være både fryktinngytende og kjedelig på en gang. Et helt banalt virus, som står i et lite prestisjefylt slektskap til diverse obskure influensavirus, med uvisse overlevelsesevner og lite distinkte kjennetegn, noen ganger harmløst og noen ganger dødelig, og ikke engang seksuelt overførbart. Kort sagt, et virus uten egenskaper. Uansett om denne epidemien hver eneste dag krevde tusener av dødsofre rundt om i verden, etterlot den et besynderlig inntrykk av å være en ikke-begivenhet. Mine aktverdige kolleger (noen av dem er i hvert fall aktverdige) snakket ikke så mye om selve viruset, de ville heller uttale seg om innelukkingen; jeg vil gjerne komme med noen tilføyelser til enkelte av bemerkningene deres.

Frédéric Beigbeder (i Guéthary, Pyrénées-Atlantiques). En forfatter som uansett ikke treffer særlig mange folk, så isolasjonen endrer ikke på stort. Helt enig med deg, Frédéric, det sosiale livet er omtrent som før. Men det er én ting du glemmer å ta med i betraktningen (sikkert fordi du som bor på landet er mindre berørt av forbudene): En forfatter trenger å gå.

Jeg tror hjemmeordren er den ideelle anledningen til å avgjøre en gammel krangel mellom Flaubert og Nietzsche. Et eller annet sted (jeg har glemt hvor) hevder Flaubert at man bare kan tenke og skrive godt når man sitter. Dette møtes med protester og forhånelser av Nietzsche (jeg har glemt hvor her også), som går så langt som til å kalle ham nihilist (dette skjer altså i en periode da han allerede har begynt å bruke dette ordet i hytt og vær): Selv har han unnfanget alle verkene sine gående, og alt som ikke unnfanges mens man går, er null verdt, dessuten har han alltid vært en dionysisk danser osv. Om jeg neppe kan mistenkes for overdrevne Nietzsche-sympatier, må jeg imidlertid gi ham rett her. Å prøve å skrive hvis man ikke i løpet av dagen har muligheten til flere spaserturer i et visst tempo, er absolutt ikke tilrådelig: All den akkumulerte nervøse spenningen vil ikke løse seg opp, tankene og bildene fortsetter å snurre smertelig rundt i det stakkars hodet til forfatteren, som raskt blir irritabel, om ikke gal.

Annonse