07:59 - 29. mai 2020

En glødende hvisken fra skyggene

Kerstin Ekman debuterte i 1959. I 2020 er litteraturen hennes fremdeles like vidunderlig frisk.

Kerstin Ekman mener kvinnen og skogen deler politisk skjebne: De er begge offer for den patriarkalske kulturens vold. Her: Claude Lorrain – View of La Crescenza (1648–50). Foto: The Metropolitan Museum, New York

Gjennom den store, svenske forfatteren Kerstin Ekmans tallrike bøker løper det to sentrale tråder: den ene er tvunnet av såkalt vanlige kvinners liv i det tyvende århundret. Sentralt står romankvartetten Kvinnorna och staden og den mesterlige Vargskinnet-trilogien. Den andre tråden er tvunnet av skogen. I nærmest samtlige romaner hun har skrevet (og de er mange), utgjør tenkning om skogen og menneskenes liv med den en klangbunn. Ja, det er som om menneskenes forhold til hverandre liksom speiles i hvordan de bruker skogen omkring seg.

Helt siden kriminalromanene hun åpnet forfatterskapet med for over seksti år siden (!) har disse trådene vært flettet sammen. Fra og med essayutgivelsen Herrarna i skogen (2007), som i en fellesnordisk kåring ble utpekt som en av de ti beste sakprosautgivelsene etter årtusenskiftet, har skogen kommet helt i forgrunnen. Det Ekman aldri slipper av syne, og som de to trådene samles om, er den intellektuelle nysgjerrigheten på det som marginaliseres og utdefineres av den vestlige kulturhistorien. Det ville, det kroppslige, det tette, mørke og grønne, det kvinnelige.

Ekman mener ikke at kvinnen og skogen har det til felles at de er mørke og mystiske og «naturlige», langt derifra, men snarere at de deler politisk skjebne: Både kvinnen og skogen har vært – og er – offer for den patriarkalske kulturens vold. I sin nye og sjangermessig viltvoksende bok Tullias värld gjør Ekman enda et tvers gjennom vellykket strandhugg i denne tankeverdenen.

Annonse