00:00 - 08. mai 2020

Elgen ser deg

Historien om populære bilder er spennende nok, uten at den må pakkes inn i en skinnkonflikt.

Strå i solnedgang: Arne Lie Christensen konstruerer stråmenn for å vise at elger i solnedgang er forhatte malerier, mener Espen Hauglid. Her er elgen malt av Gondro Elind, ca. 1950–1975. Foto: Jon-Erik Faksvaag / Norsk Folkemuseum

Er det noe vi bør ha lært (igjen) de siste årene, er det å være skeptiske til alle som hevder å snakke på vegne av folket, mot eliten og ekspertene. Kulturhistorikeren Arne Lie Christensen er ingen demagog, men det vage ubehaget som preger lesingen av hans nye bok Elg i solnedgang, skyldes at han insisterer på å konstruere en konflikt langs de linjene som vi nå er blitt så altfor godt kjent med.

Hadde boken kommet ut før det amerikanske presidentvalget og brexit-avstemningen i 2016, hadde det kanskje vært lettere å konsentrere seg om den positive ambisjonen ved prosjektet hans, som er å oppvurdere bilder mange mennesker liker å ha på veggen.

Elg mot ulv. Christensen er en engasjert og kunnskapsrik formidler, som ikke er sjenert for å vise frem hva han har lånt fra andres forskning. Kapittelet om 1700-tallets oppdragskunst er opplysende, både om hvordan allegoriske veggmalerier fungerte som samtalestartere hjemme hos handelsmenn og storbønder, og om hvordan portrettet i Norge utvikler seg fra å vise det representative ved den portrettertes kjønn og klasse, til å handle mer om den enkelte personen. Han trekker også en overbevisende linje fra tidligere tiders prospekter over byer og landskap, til Widerøes populære flyfoto, som gjorde at alle kunne kjøpe et portrett av sitt eget hus.

Annonse