10:20 - 26. mai 2020

Ekstreme tider, ekstreme tiltak

Et stykke ut i denne fortellingen om hekseprosessene i Vardø kunne det virke som om jeg uforvarende hadde snublet over en forfinet kioskroman. Heldigvis viste det seg at jeg tok feil.

Forfatter Kiran Millwood Hargrave forteller at hun ble besatt av hekseprosessene i nord etter å ha sett en utstilling av Louise Bourgeois, som laget installasjonen The Damned, The Possessed and The Beloved (bildet). Den inngår i Steilneset minnested, også kjent som Heksemonumentet, i Vardø. Arkivfoto: Christian Belgaux

Anbefalt bok

Kiran Millwood Hargrave

The Mercies

London: Picador 2020

Ekstreme hendelser kan skape ekstreme reaksjoner, og her vi står, midt oppe i et drama av verdenshistorisk format, er det som om en trollsplint har kilt seg fast i øyet på oss, slik at alt vi ser er farget av koronaviruset. Derfor må jeg nevne at jeg plukket med meg denne boken mens livet fremdeles var normalt, fem dager før unntakstilstanden. At jeg kjøpte den skyldtes ikke at den viser hvordan mennesker kan reagere på katastrofale hendelser, men noe så prosaisk som at den var stablet halvveis til taket i Waterstones’ flaggskipforretning på Piccadilly i London, skrevet av en for meg ukjent forfatter og med handling fra Vardø på 1600-tallet. Det var nok til å stimulere nysgjerrigheten.

Katastrofen. Vardø har utgjort kongerikets nordøstlige yttergrense siden middelalderen, og den første festningen ble bygget i 1307. Klimaet er arktisk, og teknisk sett har byen – som eneste norske by – ingen sommer, ettersom ingen måned har en gjennomsnittstemperatur på over ti grader. Golfstrømmen svinger nordover før den rekker så langt øst. Byens eneste tre døde i 2002, men ble erstattet av en rogn, som blir pakket inn hver høst. Det bor færre i Vardø (2029) enn i borettslaget Ullevål Hageby i Oslo (2337). Det er ingen jordbrukskommune. Siden begynnelsen har fiske vært hovednæringen, men takket være gode relasjoner til flyttsamer på Varangerhalvøya, har vardøværingene også alltid hatt tilgang til reinkjøtt.

Julaften 1617: Fjorden bobler av fisk, og bak stimen lokker en hval. Alle øyas menn og unggutter ror ut. Før de rekker å kaste ut redskapen blir de truffet av en voldsom bølge. Alle førti drukner. Fra det ene øyeblikket til det neste har Vardø gått fra å være et riktignok marginalt, men fungerende lokalsamfunn til å bli et samfunn uten menn. Med denne autentiske historiske hendelsen begynner Hargraves fortelling.

Skjebnedrama. I samfunn som er lite differensiert, følger arbeidsdelingen kjønn. I Vardø var det menn som fisket og drev handel, mens kvinner renset og tilberedte fisken, gjorde håndarbeid, laget mat, oppdro barn og vasket. Nå var det bare kvinner igjen. Mange begynte å fiske, og noen av dem begynte endog å gå i bukser. Presten var tolerant. Men så, etter atten måneder, ankom den nye kommisjonæren, skotten Absalom Cornet, med sin forskremte bergenske kone Ursula (Ursa). Cornet var nådeløs overfor dem som ikke gikk i kirken, kompromissløs overfor dem som angivelig sto i ledtog med Satan og emosjonelt lukket overfor sin kone.

Når Absalom og Ursa legger til havn, forstår leseren at det ligger an til et skjebnedrama, og etter de første kapitlene begynte jeg å mistenke at jeg uforvarende hadde snublet over en forfinet kioskroman. Heldigvis tok jeg feil. Konfliktlinjene er tydelige, men kompliserte. Maren Magnusdatter, som har mistet sin far, bror og forlovede, blir gradvis fortrolig med Ursa, som kommer fra en verden hun knapt har hørt om, en europeisk by med brolagte gater, middagsserviser, tjenerskap og vin til maten. Ursa må lære å partere reinsdyr, bøte garn og bake flatbrød.

En tredje nøkkelperson er Diinna, samen som har barn med Marens bror. Ettersom hun følger samisk religion og holder seg unna kirken, er hun en trussel mot makthaverne, og befinner seg konstant i nærheten av heksebålet. Marens mor, altså Diinnas svigermor, blir grepet av blodtåka og havner på inkvisisjonens side.

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

Den lille, kvinnedominerte landsbyen blir polarisert, men Hargrave er god på små flater og viser hvordan tvil og usikkerhet kommer til uttrykk. Alle er knyttet til sine naboer, ikke minst etter flodbølgen som forandret alt, men samtidig er de fleste gudfryktige og usikre på hvordan de skal håndtere Cornets fanatisme. Det store spørsmålet boken bygger opp til, er hva som skal til for at noen skal angi sine naboer slik at de blir brent som hekser.

Det er lett å avskrive disse svakhetene som resultat av uvitenhet, fattigdom og overtro, men man skal ikke gå langt for å oppdage lignende mekanismer her i dag. De fleste er seg selv nærmest når de får kniven på strupen, og ingenting er som en felles fiende, eventuelt et felles offer, for å styrke sitt sosiale samhold og personlige selvbilde.

Heksemonumentet i Vardø. I et etterord skrevet eksklusivt for Waterstones forteller Hargrave hvordan hun ble besatt av hekseprosessene i det fjerne nord etter å ha sett en utstilling av Louise Bourgeois, som laget installasjonen The Damned, The Possessed and The Beloved, en brennende metallstol omgitt av syv speil, som står i Vardø som minnesmerke. Deretter tok Hargreave kontakt med historikeren Liv Helene Willumsen i Tromsø, som har skrevet detaljert om hekseprosessene i Finnmark. Til slutt reiste hun selv til Vardø.

The Mercies er en bok som synger videre i bakhodet etter at du har lagt den fra deg. Beskrivelsene av flatbrødbaking og sorteringen av fiskeben, stanken av uvaskede reinsdyrskinn og frykten for brutale menn er erfaringsnære og sanselige. De norske ordene, som flatbrød, kirke, rømmegrøt og pappa, fungerer fint for engelskspråklige lesere. Bare ett sted bommer hun, nemlig der hun skriver Trøndheim. Det er en liten innvending mot en strålende bok.

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse