---
Anbefalt bok
:quality(70):focal(-5x-5:5x5)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/7K5FASR35XTB5CYV4MTJEYANPU.jpg)
C. P. Snow
A Coat of Varnish
Storbritannia 1979
---
Er det bare et tynt lag med klarlakk som skiller oss fra våre rovdyrinstinkter? Noen trakk kanskje en slik slutning etter å ha lagt merke til hvor fort mel, gjær og dopapir forsvant fra butikkhyllene da unntakstilstanden begynte. Et forvarsel, tenkte de muligens mens scener fra Mad Max og The Road svirret i bakhodet. Jeg kom selv i tanker om en bok jeg hadde lest for lenge siden, da jeg i 1986 var medlem av British Council på Mauritius og lånte bøker i biblioteket fordi jeg trengte noe å holde på med når mauritierne hadde trukket seg tilbake. Stamkafeen min stengte da klokken nærmet seg ni. Slik var døgnrytmen i et samfunn som ennå ikke helt hadde vent seg til elektrisk lys. I landsbyen der jeg gjorde første del av feltarbeidet, var det faktisk bare et par kakser som hadde strøm. Kineseren som drev nærbutikken, hadde til og med egen generator slik at han kunne lokke noen rupier ut av tørste fiskere som hadde fått smaken for kalde forfriskninger.
Humaniora og naturvitenskap.
Mange har et forhold til C. P. Snow (1905–80) takket være essayet The Two Cultures fra 1959, der han kritiserer kulturborgerskapet for å være likegyldig til naturvitenskapen. Ingen dannet person vil innrømme at han ikke kjenner et eneste Shakespeare-stykke, sier Snow, men å være uvitende om Michael Faraday eller relativitetsteorien er kulturelt akseptabelt. Han var utdannet fysiker, forsket, underviste og gjorde karriere i embetsverket. Ikke desto mindre drev han det nok lengst som romanforfatter, særlig takket være serien Strangers and Brothers, som består av elleve bind fra universitetsmiljø. A Coat of Varnish skulle bli Snows siste roman.
Et tynt strøk lakk.
Allerede tittelen annonserer hvilken påstand som skal under lupen i denne romanen: A Coat of Varnish, et strøk lakk. Det, sier kynikeren Alec Luria etter å ha blitt innblandet i en testosterondrevet voldsepisode med fotballsupportere på en pub, er alt som skiller oss fra vår barbariske pattedyrnatur. Nature red in tooth and claw, som den viktorianske poeten Tennyson uttrykte det etter å ha lest Darwin. Dette er gjennomgangstemaet i romanen, som halvhjertet poserer som et mordmysterium, men som handler mer om den tynne hinnen som ifølge fortelleren skiller orden fra kaos. Radikale er personene i boken ikke. De er like bekymrede for venstrevridde fagforeninger og homoaktivister som for brølende hooligans og kaldblodige mordere. Selv tilhørte Snow høyrefløyen i Labour.
Fasade og klasse.
Scenen er Londons vestkant anno 1976, tre år før fru Thatcher erklærte krig mot fagbevegelsen. Labour-regjeringen klarte hverken å bremse inflasjonen, stabilisere pundkursen eller hindre streiker og terrortrusler fra IRA. I samme periode oppsto punken, men persongalleriet i A Coat of Varnish er uvitende og stiller seg likegyldige til denne typen kulturelle strømninger, og det gjelder også de unge, som er mest opptatt av å ta seg godt ut.
Til forskjell fra andre romaner fra de kondisjonerte lag, er denne uten sarkasme. Snow skrev om sitt eget sosiale miljø. Klasse blir bare tematisert internt – som når vår hovedperson Humphrey Leigh tenker at naboene må leve spartansk fordi Kate bare er sykehuslege og Monty har førtidspensjonert seg for å dyrke sin egen genialitet – eller implisitt, som når Humphrey besøker en politioffiser som bor i et helt ålreit hus med feil beliggenhet.
Det er ikke bare klasse som er undertematisert og underkommunisert i denne typen miljø, men også følelser og verdier. Fasaden er alt. Når gamle Lady Ashcroft snakker nedsettende om yngre kvinner, skyldes det ikke at hun betrakter dem som lettsindige, men at de mangler stil.
Blodets hvisken.
Snow er en omstendelig forteller av den gamle skole, og boken får ikke opp dampen før Lady Ashcroft blir myrdet, kort etter at det er blitt kjent at hun likevel ikke hadde kreft. Det kan tenkes at mordet blir oppklart mot slutten, men saken blir henlagt, og slik markerer Snow at mordgåten bare er et påskudd.
---
Hyllands bokhylle
Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.
Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.
---
På samme måte som hans bøker fra akademiske miljøer viser hvordan private feider og personlige kjepphester former universitetsverdenen, avslører denne romanen kontrasten mellom fasade og kulisser i menneskers liv. Når sosiologen Erving Goffman skrev om frontstage og backstage, viste han til forskjellen mellom den personaen vi ønsker å fremtre som offentlig, og den vi er i mer intime, private sammenhenger, men som romanforfatter har Snow anledning til å trenge dypere inn i «blodets hvisken, benpipenes bønn», de irrasjonelle lidenskapene som bare kommer til uttrykk i kritiske øyeblikk. Det er takket være denne underskogen av sterke følelser at de pyntelige menneskene i Belgravia blamerer seg, bare glimtvis, men tilstrekkelig til at leseren forstår hvorfor politiets oppgave blir så vanskelig. Det tynne fernisset som sørger for at folk holder seg på matta, er skjørt og tynt, men det sprekker ikke. Derfor forblir også mordet på Lady Ashcroft uoppklart.