00:00 - 30. april 2020

Gjennom femti år utvidet P.O. Enquist både romansjangeren og lesernes forestillingsevne, skriver Ane Farsethås.

Gjennom femti år utvidet P.O. Enquist både romansjangeren og lesernes forestillingsevne, skriver Ane Farsethås.

En litterat har satt sine spor: P.O. Enquist vil nok først og fremst stå igjen som selve pioneren for den dokumentariske romanen i Norden. Foto: Thron Ullberg

Sist søndag døde Per Olov Enquist, en av Nordens mest leste, beundrede og kritikerroste forfattere etter andre verdenskrig.

Fra 1960-tallet og frem til sin aller siste bok i 2013, var Enquist både på høyde med og åpent trassig mot sin egen tids dominerende skrivemåter. Slik vant han en stadig større leserskares begeistring, og igjen etter ham står et forfatterskap som vi har minst tre gode grunner til å bruke tiden vår på.

For det første: Han skrev historiske romaner for folk som ikke liker historiske romaner. I litteraturhistorien vil nok P.O. Enquist først og fremst stå igjen som selve pioneren for den dokumentariske romanen i Norden. Ja, med Legionærene (1968) innførte han selve begrepet dokumentarroman her, i en bok som var en roman, men som samtidig gestaltet en spesifikk hendelse på en spesifikk dag, nemlig utleveringen av 146 baltiske soldater fra Sverige til Sovjetunionen 26. januar 1946. Med nitid research i form av arkivstudier, reiser og intervjuer med kilder, satte Enquist slik en av de store politiske skandalene i Sverige på kartet som få andre hadde gjort. For det ble han tildelt Nordisk råds litteraturpris.

Annonse