00:00 - 06. mars 2020

Tradisjonsskifte

Casper André Luggs veldige forpliktelse til språket, til naturen og til troen blir påtagelig i diktsamlingen «mariabiotopene».

Naturpoet: Tittelens parallell mellom religion og natur har vært bærende i hele Casper André Luggs forfatterskap, skriver Morgenbladets anmelder om «mariabiotopene». Arkivfoto: Sofie Amalie Klougart

For å finne sannheten om verden må mennesket tømme seg selv for verden, skriver Simone Weil i Gravity and Grace (1947). Bare slik kan vi «eksponere oss for universets fulle tyngde», og bare slik kan vi nå erkjennelse om verden slik Gud har skapt den, ifølge Weil.

Denne teologiske ideen er tydelig til stede i Casper André Luggs nyeste diktsamling, mariabiotopene, som innledes med en epigraf fra nettopp Weil. Tittelens parallell mellom religion og natur har vært bærende i hele Luggs forfatterskap, der skogbunnens sydende liv og suset fra tretoppene blir parallellført medmenneskets tankeverden, ja, så å si med vårt indre økosystem. I årets samling beveger han seg imidlertid enda lenger ut av et typisk observerende dikterjeg enn tidligere.

Mer umiddelbar. Lugg debuterte med samlingen Lite rekviem i 2011, og har nå på knappe ni år utgitt seks diktsamlinger. De tidlige diktene var preget av et pyntelig avklart bildespråk, der hver metafor gjerne var markert med et «som» eller «lik» (« Hver og en / er født / til en uløselig gåte, // som om vi bærer døden / framfor oss / lik et usynlig gevir»).

Annonse