Kommentar

Øya fra i morgen

Aldous Huxleys siste roman tar opp temaer som står i sentrum av verdidiskusjonene også i dag. Den er motsatsen til Vidunderlige nye verden, og peker optimistisk på muligheten for en verden som ikke er styrt av kortsiktig vinning, materialisme og grådighet.

---

Anbefalt bok

Aldous Huxley

Island

London: Chatto & Windus 1962

---

Senest forleden var det en kar i blådress som ville stille meg til veggs ved å spørre, retorisk, om min alternative samfunnsmodell. Som systemkritisk verdensborger får du stadig spørsmål av denne typen, og de som spør håper, nok at du skal svare noe luftig om Amazonas-indianere eller økosialisme, for så kan de sette tennene i deg uten at det koster dem to kalorier.

Tina-doktrinen (There Is No Alternative) er om mulig enda mer dominerende nå enn da Thatcher formulerte den. Det betyr ikke at alt håp er ute, tvert imot at det er viktigere enn noen gang å vise at et annet samfunn er mulig. En av de fineste litterære skildringene av et slikt samfunn ble utformet av en forfatter som var mest kjent for sin dystopi fra 1932, nemlig Aldous Huxley.

Huxley var langtfra en one-trick pony. Alle kjenner Vidunderlige nye verden, men i vår tid er nok resten av forfatterskapet lite lest. Apropos en aktuell debatt også her i Morgenbladet kan det nevnes at han forsvarte bruk av psykedelika alt på 1950-tallet, men før krigen skrev han satiriske romaner som kunne minne om både Wilde og Wodehouse; han skrev eksistensielt intense romaner om livets mening og eksperimenterte med modernistisk cut-up, og som pasifist og humanist bidro han til samtidens debatter på vesentlige måter, men hans vektigste bidrag som intellektuell var kanskje som beundrer av buddhistisk og hinduistisk filosofi. I en viss forstand innebar Huxleys interesse for livets hjul og tilværelsens usynlige tråder at eplet hadde falt et stykke fra stammen. For var ikke hans bestefar Thomas Huxley Darwins bulldog og en kompromissløs forsvarer av alt som kan måles og dokumenteres vitenskapelig – og var ikke Aldous' bror Julian sin generasjons fremste evolusjonsbiolog, også han en innbitt motstander av mystisisme og irrasjonalitet?

Utopi.

Det går an å lese Island, Huxleys siste bok, for å finne svarene. Huxley skrev nemlig utpregede idéromaner som har sin appell ikke i ytre spenning, men i innsiktene som gradvis vokser frem gjennom samhandlingen og dialogene mellom personene. Denne boken er komplementær til Brave New World, siden den presenterer et utopisk samfunn der hensynet til naturen og menneskets velvære går foran vekst, og hvor hierarki dempes av demokratiske mekanismer. Innbyggerne på den fiktive stillehavsøya Pala er langtfra teknologifiendtlige, men de setter selverkjennelse over forbruk og vil la teknologien tjene menneskelige behov og ikke omvendt. De er kort sagt talerør for Huxleys egen livsanskuelse.

Dagsaktuell.

Heldigvis finnes slanger i paradiset. Ellers ville Island ha blitt en kort og kjedelig bok. Nabolandet Rendang rasler med sablene for å true til seg Palas naturressurser. Den unge rajaen er blitt hjernevasket av Vestens forbrukerideologi etter å ha studert i England. Hovedpersonen Will Farnaby befinner seg i området for å undersøke muligheter for oljeboring på vegne av en fjern kapitalist. Etter et forlis karer han seg i land på Pala der han gjennomgår en langsom, men irreversibel transformasjon som kulminerer med at han inntar det psykedeliske stoffet moksha som utvider palanesernes erkjennelseshorisont.

---

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

---

Boken har som sitt omdreiningspunkt spenningen mellom den kortsiktige, materialistiske kapitalismen og en holistisk tilnærming som gjør anarkistisk solidaritet og samarbeid til det eneste fornuftige politiske verdigrunnlaget. Det er snart seksti år siden Island utkom, men den er like dagsaktuell som Huxleys mest berømte bok, og vi har sant å si ikke kommet veldig mye lenger i refleksjonen om det gode samfunn.

Troverdig.

Hadde Huxley vært dårligere på små flater og mindre kunnskapsrik, ville Island raskt ha degenerert til kitsch. Imidlertid er den troverdig og nøktern. Avslutningen, som jeg ikke skal røpe her, tyder på at Huxley på ingen måte trodde at anstendigheten ville vinne over grådigheten, fredsommeligheten over volden. Han avsluttet likevel sitt lange forfatterliv ved å appellere til håp, tro og kjærlighet, og Island kan leses på et metanivå som et forsvar for romanen som alternativ til reduksjonistisk vitenskap. Det finnes ting som bare kan sies i en roman, og Huxley har sagt mange av dem, også i denne siste boken han rakk å skrive.

Mer fra Kommentar