Annonse
00:00 - 27. mars 2020

Litteraturen lærer oss å dø, også der den ikke handler direkte om døden, skriver Erik Bjerck Hagen.

Litteraturen lærer oss å dø, også der den ikke handler direkte om døden, skriver Erik Bjerck Hagen.

Tidens elv: Nathaniel Hawthornes stil tilpasser seg elvens sakte rytme, det er den som lar leseren hvile i dens maksimale tetthet og fylde. Og i den elven finnes en av litteraturens eksistensielle leksjoner. Arkivfoto: Sofie Amalie Klougart
Annonse

Døden kommer som regel ubeleilig, ikke minst for hendelsens hovedperson. Likevel skulle det være mulig å forberede og innrette seg på et vis, slik at man går døden rolig i møte, som det en gang het, kanskje ikke heroisk rolig, som i en god krig, og ikke bare med en siste resignasjon, men med en aktiv aksept av at tiden er inne, selv om den egentlig ikke var det. «The Readiness is all,» sa den unge prins Hamlet, og slentret rolig nok av sted til sin siste fektekamp. Men hvordan ble han rede?

«Å filosofere er å lære å dø», skrev Montaigne berømt, og Hamlet var i og for seg filosof mer enn god nok. Ingmar Bergman skal ha blitt kvitt sin dødsangst ved å lage Det sjunde inseglet, og Hamlets regi av sine egne handlinger må ha vært kreativt arbeid minst på høyde med halvannen times svensk spillefilm, selv om resultatet ble noen tanker mer uordnet. Ingen av disse handlingene kan imidlertid overtas av oss andre. Vi blir ikke nødvendigvis mer rede ved å se denne filmen, selv om vi liker den, og vi blir det ikke engang av å følge Hamlet fra morens siste bryllup til «the rest is silence».

Den vanlige leser blir gjennom et liv vitne til utallige dødsfall i romaner og skuespill, men ikke mange av dem, om noen, får akkurat den type dyp kognitiv effekt, skjønt noen kan komme i nærheten: Ralph Touchetts vemodige slutt i The Portrait of a Lady er én kandidat, den gamle Natty Bumppos endelikt i The Prairie, til og med den lenge forberedte, rent negative utånding som fører kopisten Bartleby inn i det ukjente.

Annonse