Annonse
00:00 - 27. mars 2020

Hvis jeg må være bare meg i ukevis

Geir Gulliksens dikt gir trøst, og en påminnelse om at vi ikke er alene.

Grublende: I Geir Gulliksens dikt finnes en utforskning av det å være én blant milliarder, og samtidig være et individ. Foto: Erland Rygh / Dextra Photo
Annonse

Da en venn for en tid tilbake siden ble forlatt, sendte jeg ham dette diktet av Geir Gulliksen: «Jeg vet om deg, (du sitter i et mørkt rom med ullpledd over skuldre. Det er natt, og i ditt liv skal det aldri bli morgen. Tror du. Tenker du. Din historie kunne nok blitt en sørgelig roman. Eller et dikt som dette. Men nei) du ender ikke her». Diktet heter «jeg vet om deg», og var den trøsten jeg hadde å komme med: du ender ikke her. Han endte ikke der, og det gjør ikke jeg heller, selv om koronanyhetene kan tyde på noe annet.

Diktet er å finne i Geir Gulliksens Hvis jeg må være meg (2006), en samling av poesien hans frem til da. Den selvmedlidende tittelen tyder på selvsentrerte dikt, men de er langt derifra. Her finnes i stedet en utforskning av det å være én blant milliarder, og samtidig være et individ. Den siste ukas isolasjon har igjen fått tankene til å kretse rundt nettopp dette.

Det er en overveldende erkjennelse at vi er så mange mennesker i verden, som flyr rundt og ødelegger jorda og smitter hverandre med virus. Men for meg tilbyr også vissheten om at vi er så mange en trøstende følelse av fellesskap, og denne følelsen er det Gulliksen setter ord på.

Annonse