00:00 - 27. mars 2020

Hva skal man egentlig med alt det der ute, skriver Andreas Viestad.

I Xavier de Maistres reiseskildring fra soverommet sitt gjelder det å ikke se utover, skriver Andreas Viestad.

Fremspark til Proust: Hvem som helst kan skrive en uendelighet av ord hvis man tillater seg å ligge i senga og drømme om tapt tid, om piker i blomst, barndom og madeleinekaker, mente Xavier de Maistre. Foto: Weegee (Arthur Fellig) / International Center of Photography / Getty Images

Det er en fornem luksus. Et hotell jeg alltid har drømt om å bo på. Men i omstendigheter som ikke er slik jeg hadde forestilt meg dem, noe som unektelig endrer helhetsinntrykket. Det er en ensom luksus. Damask krølles, fajanse bringes inn og ut, men i storslått ensomhet. Jeg har fått hjørnerommet.

Fra den ene siden, der en liten fransk balkong vender ut mot fontenen i bakhagen, kan jeg se opp på fjellet der skogbrannene herjer – slik de alltid gjør på denne tiden av året. Skyer av røyk velter opp fra åssiden, og den sterke vinden tvinger den nedover husene på andre siden av dalen. Fra det andre vinduet kan jeg se gjennom palmelunden og ned mot byen. For hver dag blir lydene av trafikken lavere, aktiviteten dør ut.

Det er mulig å si at rommet er vakkert, selv om intet levende, pustende menneske ville valgt å leve et liv i så mye beige. Beige tepper, beige vegger, beige stoler, draperier og gardiner. Sjeselongen i en slags blek grønnfarge og klesskapene i mørk mahogni fremstår som provokasjoner, som om de er feilplassert. To ganger om dagen kommer stuepiken. Når hun gjør sitt, hender det at jeg går en tur i gangene og ser på de gamle kartene, maleriene av menn i uniform, ville dyr og innfødte.

Annonse