00:00 - 06. mars 2020

Håpet er lysegrønt, mismot stadig grått

I en svensk skogbrukers avmaktsfølelse og sinne finnes et ekte håp, skriver Bernhard Ellefsen.

I plantasjen: Axel Lindén driver skogbruk på familiegården i Östergötland og kjemper en håpløs kamp for en mer skånsom avvirkning av skog. Her ser vi et hogstfelt vest for Biri. Arkivfoto: Christian Belgaux

En mann tenker på en skog. Sin egen skog. Den hører til den lille familiegården han ganske nylig har overtatt. Mellom de rette granleggene i en av dens ytre deler kan man få følelsen av å stå i en naturens søylesal, mener mannen. Åpen og majestetisk, alderstegen med mose på stammer og skogbunn. Antydningen av hjulspor mellom trærne får ham til å minnes Robert Frosts berømte dikt, om «The Road Not Taken».

Det er et klassisk stemningsfullt bilde Frost tegner i sine verselinjer: Kjerreveien i den gulnede skogen som deler seg i to, de er like vakre, men den ene stikker seg ut i poetens øyne fordi «it was grassy and wanted wear». Han velger den, «the one less traveled by», slik også mannen på familiegården gjorde det, da han bestemte seg for å forlate byen og den akademiske jobben, for å bli sauebonde og skogbruker i Östergötland. «And that has made all the difference.»

Tillstånd, som kom ut på svensk for noen uker siden, er den andre boken Axel Lindén (f. 1972) skriver om sin vandring på the road less traveled by. Den første kom i 2017, het Fårdagboken, og er – i likhet med så mange slike relativt velskrevne, passe selvironiske og etter hvert akk så velkjente bøker om lengselen etter et enklere liv – oversatt til en rekke språk. På engelsk foreligger den for eksempel under den flyplassbokhandelvennlige tittelen On Sheep. Diary of a Swedish Sheperd. Her forteller han overbevist, men ikke helt forbeholdsløst, om det meningsfylte i arbeidet med sauene. Boken er fort lest og, i likhet med så mye av den tidstypiske natursakprosaen, temmelig fort glemt.

Annonse