Kommentar

En mulig Kerouac for vår tid

Femtitallet fikk Jack Kerouacs On The Road som veikart, mens nittitallet åpnet med utgivelsen av Douglas Couplands Generation X. Begge satte ord på en generasjonserfaring og bidro til å definere en tidsånd. Nell Zinks Nicotine kunne ha vært en kandidat til samme posisjon for dette tiåret.

---

Anbefalt bok

Nell Zink

Nicotine

New York: Ecco 2016

---

Tilfeldighetene er våre venner av og til, som Tor Åge Bringsværd uttrykker det i den nylig nyutgitte Den som har begge beina på jorda står stille. Da jeg skulle skrive om Gregor Hens' bok Nikotin i denne spalten nylig, var jeg usikker på noen av de tyske formuleringene, så jeg klikket meg til Amazon for å se om det fantes en engelsk oversettelse. Et søk på Nicotine fikk imidlertid to topptreff, hvorav det ene var Hens' essay, mens det andre var en roman av den for meg ukjente forfatteren Nell Zink. Det måtte være skjebnen som grep inn, så jeg kjøpte den. Det er jo blitt så lett å bruke penger nå; ett klikk, og du har gitt Amazon femten dollar, men til gjengjeld har du fått en bok du slapp å vente på.

Hippier uten flower power. 

Nicotine er navnet på et okkupert hus i Jersey City der samtlige beboere har et forhold til det tabubelagte stimulansmiddelet tobakk, men det er altså også tittelen på en roman, som under lesningen viste seg å vokse fra en serie pirrende fragmenter til et stort, riktignok vaklevorent byggverk (tenk Hausmania eller Hjelms gate 3). Hovedpersonen er Penny, døpt Peñana eller muligens Penelope, datter av en berømt new age-guru som dør i et av bokens første kapitler. Pennys mor Amalia er betydelig yngre enn sin mann, som plukket henne med seg fra en søppeldynge i Colombia da hun var tretten. Penny er halvstudert, frustrert, opposisjonell og ufiksert i livet, som hun for en stor del har tilbrakt på åndelige sentere i ulike amerikanske land. Hun flytter inn i Nicotine, et hus hun teknisk sett er arving til etter farens død, og dermed har vi det gående. De øvrige beboerne har en nesten like broget bakgrunn som henne selv; de er flyktninger, foreldreløse og/eller arbeidsløse, de tar avstand fra rotteracet og forbrukersamfunnet, dyrker noe mat selv, driver med dumpster-diving (henter mat som er gått ut på dato) og jobber sporadisk hvis de må.

Anka er en «ganske begavet» kunstner, Rob driver som sykkelreparatør, og Tony er eldre enn de andre, kanskje førti, og ingen skjønner helt hvorfor han bor der, rent bortsett fra at han elsker den hjemmedyrkede tobakken. Med unntak av den selverklært aseksuelle Rob, som tygger tobakk fra sigaretter han trevler opp manuelt, er de røykere, og mye av tiden tilbringer de med å røyke, drikke kaffe og snakke nedsettende om storsamfunnet. De er som hippier uten flower power, kanskje slik mange anarkister føler seg etter at slagene er tapt og nyliberalismens verdier er blitt luften vi puster i. Galgenhumor og resignasjon blander seg med tobakksrøyken i Nicotines fellesarealer.

---

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

---

Skurken i stykket er Pennys betydelig eldre halvbror Matt, en rik og kynisk ikkerøyker med en flott bil, dyr leilighet og et umettelig behov for å nedlegge kvinner. Matt er også arving til Nicotine, og har følgelig som mål å kaste ut beboerne for å renovere huset. At han utvikler et seksuelt forhold til beboeren Jazz (Jasmine) gjør ikke situasjonen enklere.

Samfunnsspeil.

Zink har et oppfinnsomt språk og eksellerer i å få de små flatene til å snakke til de store. Forholdet mellom Matt og Jazz er et opplagt forelegg for en kritikk av kapitalismen, men det er intrikate relasjoner mellom mange av de andre personene også, fra Pennys atypiske, dysfunksjonelle familie med to eldre halvbrødre og en altfor ung mor, til beboerne i Nicotine og andre okkuperte hus i strøket, først og fremst Tranquility, dit Penny flytter etter en tid. Dialogene om oppvaskrutiner og matlagning speiler det amerikanske samfunnet, men ofte blir husokkupantene mer eksplisitte, som når én forteller at hun ble opptatt av urfolksrettigheter da foreldrene hennes ville tvinge henne til å bli ferdig med high school, eller når en annen sier at han lærte alt om undertrykkelse da han vervet seg til marinen som syttenåring.

De unge menneskene som befolker Nicotine lever ut en versjon av The American Dream minus materialisme og jag etter status og forbruk. De er individualister som klorer seg fast til et ideal om selvstendighet og uavhengighet, men de bygger ikke noe samfunn som er større enn et okkupert hus eller en demonstrasjon for røykernes rettigheter.

Generasjonsroman.

Som den aktuelle debatten i Morgenbladet om norsk samtidslitteratur antyder, er det tegn til at den litterære romanen har en svekket posisjon i offentligheten. Det skyldes ikke nødvendigvis at bøkene mangler samfunnsrelevans, men at de ikke blir lest av tilstrekkelig mange. Jack Kerouacs On The Road definerte en stemning under McCarthyismen som skulle vise seg å bli en kime til sekstitallets opprør mot søvngjengernes diktatur. Tretti år senere skrev Douglas Coupland Generation X om en tilsvarende rotløs, søkende og fremmedgjort generasjon som imidlertid tyr til ironi snarere enn systemkritikk. Couplands begrep har gått inn i språket, og brukes nå av folk som aldri har hørt om boken.

Så hvorfor kunne ikke Nell Zinks strålende roman få en tilsvarende posisjon? Den handler om troverdige mennesker, peker på svakheter ved systemet og beskriver alternative verdier og livsformer uten å bli formelmessig eller moralistisk. Men den vil neppe få noen særlig betydning. Mye tyder på at Will Self hadde noe rett da han, for noen år siden, skrev et essay om hvordan kunsformen han hadde viet sitt liv til å beherske, nemlig romanen, nå døde rett foran øynene på ham. Kjære lesere, vis at jeg tar feil. Sett til side et par dager, les Nicotine og få et litt rikere liv. Netflix kan vente.

Mer fra Kommentar