07:17 - 04. mars 2020

En madeleine for det tyvende århundret

Han var høyt og lavt, både bokstavelig og billedlig, i flere tiår – som generøs anmelder, arrogant debattant, strålende essayist og nedlatende snobb, men særlig som en ekstremt produktiv og allsidig romanforfatter. Så ble han nærmest glemt. Informasjonssamfunnet kan være nådeløst, men vi har ikke råd til å glemme Anthony Burgess.

Anthony Burgess har vært omtalt som primært komedieforfatter, men det må skyldes en misforståelse, det er som moralist han gjør størst inntrykk, skriver Thomas Hylland Eriksen. Her: Burgess i sitt hjem i London, august 1980. Foto: Jonathan Player/Rex / NTB scanpix

Anbefalt bok

Anthony Burgess

Earthly Powers

London: Hutchinson 1980

En møllestein rundt halsen. Slik opplevde Anthony Burgess suksessen med boken og deretter filmen A Clockwork Orange. Boken var ikke et hovedverk, og Stanley Kubrick dreide den i en retning Burgess var lite fornøyd med. Forfatteren, agnostisk katolikk, ville bruke historien om Alex og hans lurvete bande til å reise spørsmål om moralsk ansvar, mens Kubrick gjorde den til en thriller om sadistisk vold.

Burgess, som døde i 1993, var en eksepsjonelt allsidig og produktiv forfatter, og nevnte bok var for en bagatell å regne. Han debuterte sent, som 38-åring, men tok igjen det forsømte ved å utgi flere bøker årlig resten av livet — fra den komiske tetralogien om poeten Enderby til episke verk om Jesus Kristus og om de urkristne, fra den alkoholmarinerte Malaya-trilogien om kolonitidens siste dager til diverse tv-manus og den snedig komponerte science fiction-romanen The End of the World News. Burgess har vært omtalt som primært komedieforfatter, men det må skyldes en misforståelse. Til tross for hans språklige ekvilibrisme, halvgode vitser, dramaturgiske talent, saftige dialoger og forførende musikalitet (han regnet seg mer som komponist enn som forfatter), er det som moralist han gjør størst inntrykk. Det viktigste kapittelet i A Clockwork Orange handler om hvordan Alex ikke lenger er i stand til å velge mellom godt og ondt etter å ha vært utsatt for brutal adferdsterapi.

Litteratur, politikk og moral. Jeg har forholdt meg til Burgess siden jeg ble gammel nok til å lese mer avanserte forfattere enn Alistair MacLean og Desmond Bagley. Trolig var det han som ga meg ideen til denne bokspalten, med sin Ninety-Nine Novels, som avsluttes ubeskjedent med en antydning om at leseren selv kan velge bok nummer 100, så hvorfor ikke velge en av hans egne?

Skulle jeg ha fulgt rådet, måtte det nok ha blitt Earthly Powers (no. utg. Jordiske makter), som er en underholdende, mektig, episk fortelling om litteratur, politikk og moral i det tyvende århundret sett gjennom øynene til forfatteren Kenneth Toomey, trolig løst basert på William Somerset Maugham. Toomey og Somerset Maugham har mye felles: De kjente alle som var verdt å kjenne i politikk og kulturliv; de var homser som aldri kom helt ut av skapet; de var produktive og kommersielt vellykkede uten noen gang helt å bli innlemmet i åndselitens innerste sirkler; og ikke minst hadde begge liv som var så begivenhetsrike at de ikke kunne rommes i bare ett bind. Toomey får 82 kapitler, ett for hvert år og et ekstra, men det er ikke nok.

Allerede i første setning måtte jeg finne ordboken. Den slår an tonen slik: «It was the afternoon of my eighty-first birthday, and I was in bed with my catamite when Ali announced that the archbishop had come to see me.»

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

Dette er litt av en munnfull, og det var selvfølgelig catamite som måtte slås opp. OED skrev da at ordet viser til «a young boy kept for unnatural purposes». Foranledningen for biskopens besøk er imidlertid spørsmålet om hvorvidt den avdøde paven har foranlediget et mirakel og derfor bør vurderes til helgenstatus. Toomey er en nøkkelperson i denne sammenhengen, ettersom han befant seg i Chicago da Don Carlo Campeone, som da fremdeles bare var en lurvete og fordrukken prest, angivelig utførte sitt mirakel. Toomey og den avdøde paven var ikke bare gamle kjente, men dessuten slektninger ettersom Don Carlos bror var gift med med Toomeys søster.

Dermed er startskuddet avfyrt. Toomeys tykkfalne og late elsker Geoffrey svinser – eller snarere vagger – i bakgrunnen; biskopen har med en fødselsdagsgave, selv om artikkelen om forfatterens fødselsdag i The Observer var klippet ut av den maltesiske sensuren da det befant seg en dame i bikini på samme avisside; tjeneren Ali serverer vin, og Toomey tar seg en røyk.

Overflødighetshorn. Møtet med biskopen virker på Toomey som madeleine-kaken på Proust. Mens han tenker tilbake på sin mangeårige relasjon til den forsofne presten som senere ble pave og som nå kanskje skal bli helgen, åpnes en Pandoras eske av erindringer, som går tilbake til den store krigen (altså første verdenskrig), hemmelige elskere (alle homofile elskere var per definisjon den gangen hemmelige, like etter dommen mot Wilde), kulturpersonligheter, politikere og mengder av mat og drikke. Noe av det mest minneverdige i dette overflødighetshornet av en roman er måltidene, og det viktigste er Don Carlos begjærlige fortæring av suppe, fisk, brød og vin ved deres aller første møte. Du føler behov for en tannpirker og en liten spasertur etter å ha lest deg gjennom denne middagen, som i likhet med resten av det viltvoksende verket bærer vitnesbyrd om både bredde og dybde, eksistensielt alvor, encyclopediske kunnskaper og fjollete humor. Earthly Powers er en roman om alt, men først og fremst er det en moralsk fortelling om tro og tvil, svik og tilgivelse, løgn og forstillelse. Til forskjell fra den tvilsomme Don Carlo fortjener den å bli kanonisert, som et sentralt bidrag til det tyvende århundrets litterære prosa.

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Kanskje vi kan åpne noen flere dører inn til virkeligheter som vi kanskje ikke engang ante at finnes?»