Annonse
00:00 - 06. mars 2020

Døden og meg

Stig Aasvik inviterer leserne inn i et selvmedlidenhetens sirkus.

Memento mori: I Årets døde forsøker hovedpersonen å skaffe seg en form for oversikt over døden. Illustrert ved Nikolai Astrups tegning Legemlige aandelige Evige, uten år. Foto: MISF / Astruptunet / Sogn og Fjordane Kunstmuseum
Annonse

«For ein håplause idé at me ein dag ska bli borte, her skal Gamle-Erik møta kraftig motstand», slår Bjørn Eidsvåg fast i sangen «Eg vil ikkje døy». «Me ska aldri legg oss ned, det er livet altfor kort te, og fra forfallet og døden tar me avstand», proklamerer han videre. På et vis kunne sangen vært lydsporet til Stig Aasviks nye roman Årets døde. Slik Eidsvåg ser på døden som en håpløs idé han kan velge å ta avstand fra, står også Aasvik på liksom smånysgjerrig avstand fra døden.

I Årets døde forsøker hovedpersonen, som deler navn med forfatteren, å holde kontroll på hvem som dør. Han skriver ned alt fra dødstall i flyulykker til lærere som faller fra, og forsøker gjennom dette å skaffe seg en form for oversikt over døden. Som i forløperne Lofotveggen (2017) og Ordføreren i Oslo (2018), baler hovedpersonen dessuten med skriving, jobbsøking og motstanden mot å skaffe seg en fast jobb. Et jobbsøkerkurs i regi av Nav i Ordføreren i Oslo har imidlertid resultert i et vikariat i Juritzen forlag, som han omtaler som «Norges verste forlag».

Vi dykker inn i Aasviks rike bevissthetsstrøm og følger denne over en treårsperiode. En oppramsende form uten egentlig intrige eller fremdrift minner om for eksempel franskmannen Édouard Levés små, underfundige romaner Selvportrett og Selvmord. Smått og stort behandles med samme alvor: Utroskapsfantasier, sønnens keepertalent, fordeling av husarbeid, gleden over å drikke whisky, umuligheten av at vi skal dø. Manglende anmeldelser av romanene han skriver tas like tungt som manglende engasjement fra foreldregruppa på sønnens fotballag.

Annonse