Annonse
00:00 - 27. mars 2020

Blodets hvisken, fremtidenes bønn

En reorganisering av samfunnet kan først komme etter en reorganisering av tanken.

Menneskeskapt smitte: I Blood Music følger Vergil Ulam som forsøker å lage «biologiske datamaskiner» basert på sine egne hvite blodlegemer. Foto: Severin Worm-Petersen / Norsk Teknisk Museum
Annonse

Undergangen hører til blant vårt århundres fremste underholdningsprodukter. Det finnes knapt den naturkatastrofe som ikke har fått sine nitti minutter med spesialeffekter i en eller flere omganger, og i tillegg kommer alle de mer eller mindre fantasifulle filmene (og tv-seriene) som handler om zombieapokalypser, utenomjordiske invasjoner og robotopprør som feier av sted med samfunnet sik vi kjenner det.

Så allestedsnærværende er denne formen for underholdning at det er blitt en intellektuell klisjé å diagnostisere den som et symptom på tidsånden. Katastrofefilmene, heter det gjerne da, gir uttrykk for den blandingen av frustrasjon, feighet og fantasiløshet kulturen lider under i møte med en kapitalistisk samfunnsorden som oppleves fullstendig naturalisert: De nærer våre drømmer om at noe skal skje, om at noe skal åpne seg – om så bare bakken under føttene våre.

Men lenger strekker de seg heller ikke, disse filmene, for ingenting har egentlig forandret seg når man nærmer seg rulleteksten. Sluttscenen i jordskjelvfilmen San Andreas (2015), for bare å ta et eksempel, gir luft for denne iboende konservatismen uten omsvøp. Vi ser utover et San Francisco i ruiner, og noen stiller det fundamentale spørsmålet: Hva nå? Og det svares: Nå bygger vi alt opp igjen. Det skal mer til enn utslettelsen av California for å ryste homo economicus i hans indre.

Annonse