Annonse
00:05 - 07. februar 2020

Sak og person

Linda Gabrielsen skriver om å være mor til et barn som befinner seg i normalitetens lange skygge.

Selvbevisst: I Linda Gabrielsens Entré ser moren seg selv utenfra, og overvåker sine reaksjoner i møte med sønnens evner. Illustrasjonsfoto: Frank May / NTB Scanpix
Annonse

Få ting er vel like gjennomstudert og veldokumentert som spedbarnets utvikling. Ved den minste bekymring over en uregelmessighet eller et sykdomstegn, står et oppbud av nettforumskribenter, helsesøstre og lommeleger klare med beroligende formaninger. Lav vektøkning de to siste ukene? Det vil nok stabilisere seg. Barnet er sent ute med å gripe? Ja, men ikke uvanlig sent! Som forelder kan man finne trøst i det som kalles oppmerksomhetsskjevhet – at tilsynelatende avvik som regel er helt ufarlige ting. Det er bare å slappe av.

Som for å understreke det kritiske i å befinne seg på utsiden av den provoserende rommelige normalitetskategorien, utspiller deler av Linda Gabrielsens roman seg på intensivavdelingen for nyfødte. På avdelingen, der bokens jeg-person blir plassert sammen med sin nyfødte sønn, blir avvik fra normalen tatt på høyeste alvor. Barna som befinner seg der, er født under dramatiske omstendigheter, de ligger koblet til ledninger og respiratorer, og vil resten av livet kunne snakke om en tøff start.

Intensiv kos. «Tøffe jenta mi, sier faren, idet sykepleieren stikker en nål i den lille stortåa hennes, sykepleieren smiler til ungen og småpludrer. Er det på tide å dra hjem? Var det det de sa?»

Annonse